I dag fikk endelig Lille Mirakel bli stedt til hvile i samme grav som søsknene sine. Jeg har ikke likt tanken på at han skulle ligge stuet bort alene på et eller annet oppbevaringslager mens vi har ventet på dato for urnenedsettelsen.
Det begynner å bli lenge siden vi la ham ned i den bittelille barnekisten og tok farvel ved minnestunden i sykehuskapellet, og det har føltes rart å se navnet hans inngravert på minnesteinen i urnelunden og vite at han fortsatt ikke var på plass, men det er han altså gudskjelov nå.
Jeg kastet selv et par spadetak jord oppå urnen før representanten for gravferdsetaten tok over. Etterpå tente vi et lys i kapellet for den lille, tapre englegutten min, akkurat som vi gjorde det for tvillingene. Same procedure as the year before last year, same procedure as every year to come …
På to år og to måneder har jeg gravlagt tre elskede barn og kremert to dyrebare katter. Det er litt mye å bære for å si det forsiktig. Jeg kan ikke miste flere barn nå. Det er ikke plass til flere navn på gravsteinen. Det bør være et tegn på at det holder nå.
Morsdagen kommer heretter til å feires på graven. Det er det eneste naturlige stedet for meg å være på en sånn dag. Inntil jeg skulle være så heldig og endelig bli velsignet med et levende barn.
Dette er så utrolig trist å lese. Synes du er utrolig tøff som skriver om det, og håper det hjelper litt å få utløp for tankene på bloggen. Ingen fortjener å gå igjennom det du går igjennom. Jeg ønsker deg virkelig alt godt for fremtiden!
Jeg skal tenne et lys for den lille gutten din, som var så vakker 🕯💙 Nå er han sammen med sine søsken, sikkert både trist og vemodig å tenke på for deg 😢
Jeg håper du har gode folk rundt deg som trøster og støtter deg i sorgprosessen. Og jeg håper du snart vil få med deg en baby hjem, som du kan overrøse masse kjærlighet til ❤
Jeg tenker ofte på gutten din, nydelige lille Mirakel. Og på deg, det må være så tungt og vanskelig. Håper du får oppfylt drømmen din, kjære deg.
Det føles så unødvendig at det skulle ende sånn… Sender varme tanker og en god klem. Jeg var knust da jeg mistet en katt, så hvor mange ganger vanskeligere det er å miste tre barn og to katter klarer jeg ikke forestille meg.