Formiddagsstund har gull i munn

Morning Coffee
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com

Jeg trives ikke grytidlig om morgenen, så lange hverdagsfrokoster i vintermørket før man skal på jobb, er ikke noe lystbetont for meg. Som barn var jeg alltid så kvalm på den tiden at jeg ikke greide å spise før storefri. Da var jeg til gjengjeld blitt veldig sulten. Det kom seg litt etter at jeg bikket tredve, men generelt er frokost bare noe jeg egentlig nyter når jeg har fri, og da snakker vi i realiteten om brunch. På hverdager ender jeg som regel opp med å stappe en banan i vesken som jeg spiser mens jeg er på vei til dagens gjøremål utenfor huset. Det holder meg mett fram til lunsj og sørger for at hjernen kommer i gang, og selv om banan visstnok skal inneholde mye fruktsukker, holder jeg blodsukkeret fint og stabilt på den dietten, faktisk bedre enn om jeg skulle spist en tallerken havregrøt før jeg gikk. For det har jeg nemlig også prøvd, og det funker dessverre ikke for meg når det er flere timer til neste måltid.

Men nå var det ikke hverdagsvanene mine jeg skulle skrive om her i dag. Jeg ville bare få fram hvor mye bedre jeg har det på morgener der jeg får våkne i mitt eget tempo og ikke trenger å stappe i meg frokost før kroppen har fått summet seg litt. Jeg begynner alltid med en stor kopp med varm drikke. De siste årene er det blitt stadig mer melkekaffe med unntak av når jeg har vært gravid, men ellers er det te av alle slag som har vært min store lidenskap i alle år. Jeg drikker gjerne både en og flere kopper over et par timer før jeg endelig kjenner at jeg er sulten. Akkurat nå er jeg på andre svære koppen og har vært våken i halvannen time, men rugbrødskiven med julesylte står fremdeles urørt på asjetten ved siden av meg på nattbordet. Vanligvis ville jeg fortsatt vært i nattklærne på denne tiden på en lørdag, men i dag var det så kaldt at jeg ble nødt til å kle på meg med en gang. Det er likevel koselig å holde seg under dyna, men det er nok bare et spørsmål om tid før jeg havner under et pledd på sofaen istedet. Der sitter jeg gjerne når jeg vil se på fjernsyn, men i dag nyter jeg bare stillheten.

Det eneste dumme med disse formiddagsvanene mine på lørdager som jeg anser som hellig tid for meg selv, er at jeg har en vennegjeng som liker å møtes til lunsj i sentrum kl. 12. Det lar seg ikke forene med morgenroen min, så da må jeg velge. Det hadde passet så mye bedre om den lunsjen kunne vært klokka to istedet. Nå som jeg ikke arbeider, er riktignok ikke helgene like viktige lenger, men jeg har likevel hatt en travel uke med mange avtaler jeg skulle rekke. Vel, travel og travel, fru Blom, men iallfall akkurat på kanten av hva jeg har hatt overskudd til.

Natt til i forgårs måtte jeg omsider krype til korset og ta en innsovningstablett. De hadde jeg ikke tatt siden jeg hadde det nest siste fryseforsøket i Riga i mars. Men jeg hadde da gått gjennom fem stormfulle døgn der kroppen var i konstant alarmberedskap og trengte desperat å få summet meg litt før ettersamtalen på fødepoliklinikken som jeg hadde gruet meg til så lenge. Jeg tok derfor en hel tablett – bruker vanligvis en halv – fordi jeg husket at det var så mye jeg minst hadde trengt etter at jeg mistet tvillingene. Jeg sovnet ganske greit, men etter to-tre timer var jeg våken igjen og måtte ta en ny. Under vanlige omstendigheter ville det ha dopet meg såpass ned at jeg ville ha fått en slags hukommelsessvikt av den typen folk i fylla får når de ikke husker hva som skjedde dagen etter. Men istedet våknet jeg sånn noenlunde utsovet uten å være sløv. I en stakket stund hadde jeg fått litt ro, selv om tankekjøret startet igjen med en gang jeg begynte å våkne til, men da hadde jeg iallfall sluppet å ha kverna gående hele natten i tillegg.

Natt til i går gjentok jeg det samme, men da jeg igjen oppdaget at jeg lå våken og urolig bare et par timer etter at jeg hadde sovnet, var det blitt for sent å ta tablett nummer to, for ellers ville for store deler av virkningen fortsatt sittet igjen i kroppen når jeg måtte stå opp neste dag. Det betydde at jeg nok en gang måtte gå gjennom dagen med stor manko på søvn, men heldigvis tok dagen en fin vending da jeg hadde den første oppfølgingssamtalen med sykehuspresten. Det fikk roet meg såpass ned at i natt holdt det med en tablett for å sove gjennom hele natten. Dagen i dag startet derfor endelig med en god følelse <3

To timer senere er jeg fortsatt rolig og lys til sinns – så lenge det varer for denne gangen. For jeg vet at stemningen fort kan snu igjen. Såpass har jeg lært om sorgreaksjoner nå. Men bare det å få en bitteliten smak av normalitet i en stakket stund mellom slagene, gjør at det steintunge sorgarbeidet blir hakket mindre uutholdelig.

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg