Licensed from: gary steele / yayimages.com
Jeg er fryktelig ufokusert for tiden, og det er ikke alltid jeg skjønner det selv en gang. På sykehuset lette jeg etter ordene. Greide ikke finne akkurat det jeg ville si og måtte møysommelig lete fram synonymer istedet. Det skjedde stadig vekk og var fryktelig frustrerende. En enda skumlere ting er at ejg kan tenke på ett ord og så i neste øyeblikk tro at jeg sier det til noen, men så viser det seg at jeg har sagt noe annet. Jeg kan altså tenke katt idet jeg tror jeg sier katt, men så sier jeg av en eller annen ubegripelig grunn hund istedet. Jeg hadde aldri trodd det om jeg ikke hadde fått høre det av samtalepartner. Jeg kan også sitte og se på et tv-programmig tro at jeg følger med, helt til sidemann kommenterer noe i sendingen og jeg innser at jeg ikke aner hva vedkommende snakker om. På samme måten kan jeg falle ut av samtaler. Det er ikke en gang slik at jeg nødvendigvis begynner å tenke på noe annet. Jeg greier bare ikke å holde fokus.
Plutselig greide jeg heller ikke å betale en regning fordi jeg hadde glemt hvilken knapp jeg skulle trykke på. Jeg går også rundt med resept på ormekur til katten i vesken, men glemmer å gå innom apoteket hver gang jeg er i nærheten. Husker til og med at det er noe jeg skal huske, men greier ikke for mitt bare liv å komme på hva det er. Og for hver ting jeg må ordne som krever litt konsentrasjon, er jeg helt utmattet etterpå.
Hørte på toppen av det hele en allmennlege fortelle i en av sorgpodene til LUB (Landsforeningen for uventet barnedød) at de som har mistet barn, vanligvis ikke får tegnet livsforsikring fordi risikoen for å bli uføretrygdet visstnok er så stor. Der er virkelig en skremmende tanke. Jeg får nesten være glad da for at jeg ikke ble gravid før jeg overhodet hadde kommet ut i arbeidslivet. For så skjør som psyken min var i 20-årene, så ville dette garantert ha tatt helt knekken på meg. Nå har jeg tross alt litt mere ballast.
Purret på begravelsesbyrået i går og fikk beskjed om at steinhoggerne lå etter planen pga. sykdom. Det betyr at urnenedleggelsen blir forsinket. Får bare håpe at vi fremdeles rekker å gravlegge Lille mirakel før telen setter inn. Noe annet er egentlig ikke til å tenke på en gang, så det må bare gå.
Far sendte meg spørsmål om julegaveønsker i går. Der er det foreløpig helt blankt. Jeg har kun hatt fokus på at julegaven min i år skulle være Lille mirakel. Nå må jeg stille om hodet helt, men det er vanskelig før barseltiden og urnenedleggelsen er over. Har allerede bestemt meg for å dra langt bort i julen. Feiring hjemme med familien vil bare minne altfor mye om det manglende familiemedlemmet.
Hei! Ikke så rart du er ufokusert og sorgfull etter det du har gått i gjennom. Sånne sterke påkjenninger påvirker nok både tale og det som er. Sikkert bra med en tur.