I det engstelige hjørnet

Anxious woman lying on sofa
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Etter at jeg mistet Lille mirakel tåler jeg ingenting fra media lenger. Det skal ingenting til før jeg syns at ulike programmer på fjernsyn blir veldig ubehagelige, og da må jeg bare skru av med en gang. Det gjør det sikkert ikke bedre at barselhormonene løper løpsk samtidig som underbevisstheten min arbeider for fullt med å bearbeide et stort traume. Det ble ikke akkurat bedre av at ene katten ble drept tre uker etterpå. Det siste ville vært tøft uansett, men når det kom i akkurat denne fasen, har det ført til at jeg ikke bare er blitt veldig trist, men også mye mer engstelig. Jeg hadde en lignende reaksjon etter den første spontanaborten i uke 12. Da tålte jeg heller ikke å se at noen var fæle med hverandre på TV, enten det var på film, dokumentar eller nyhetsprogrammer.

I dag har jeg hatt hakket mere overskudd enn i går, men bare hakket. Skulle gjerne hatt mere tid til overs til sløving, men var nødt til å få unna det mest nødvendige som bar blitt utsatt altfor lenge, og hver ting krevde uendelige mengder med tid, krefter og energi bare for å mobilisere til handling. Det går fint med småting, men idet jeg kjenner at engstelsen og uroen bygger seg opp på nytt, skjønner jeg at det er på tide å ta nok en hvilepause. Det skal veldig lite til for å komme ut av balanse, og det som går lekende lett i ene øyeblikket, blir plutselig helt uoverkommelig i det neste, og det er som regel vanskelig å forutse på forhånd. Noen ganger har jeg lyst til å snakke om Lille mirakel, og andre ganger er det helt klin umulig. Det samme med den nylig avdøde pusekatten.

I går snødde det utenfor stuevinduet. Store flak. Og i dag kjente jeg for første gang i høst behov for å ha på meg hansker og skjerf. Nå begynner den mørke og kalde årstiden igjen, og jeg er på ingen måte klar. Det er bare nok et signal på at sommeren med Lille mirakel er ubønnhørlig forbi. Jeg henger bare såvidt med fordi jeg ikke har noe annet valg. Konsentrerer meg om å sette den ene foten foran den andre. Håper at retningen vil stake seg ut etterhvert. Høstens kalender er allerede fylt opp med diverse helseavtaler på rekke og rad, og flere skal det bli. Avtaler som forhåpentligvis vil gi noen flere svar.

2 kommentarer
    1. Du skriver at du har lyst å snakke om Lille Mirakel, det syntes jeg er en god tanke 💙 Det kan være vondt å snakke om, men det å sette ord på følelser, samt å få ut frustrasjon og fortvilelse kan på sikt også bidra med å takle sorg og savn bedre. Man må ubønnhørlig leve videre med det vonde, og da er det godt å vite at det å nettopp snakke om det kan være til hjelp 😊
      Jeg håper du etterhvert vil få god hjelp av helsevesenet og evt andre, slik at du kommer deg igjennom dette. Ikke minst at du vil få klarlagt at du vil få all verdens hjelp og støtte dersom du en dag vil forsøke igjen. ❤

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg