De siste timene av Lille mirakels liv og opptakten til fødselen

birth
Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com

Jeg ble som tidligere nevnt lagt inn med rier grytidlig torsdag morgen forrige uke. Etter flere timer ble det omsider bestemt at jeg skulle få riehemmende midler og forebyggende antibiotika likevel, selv om det var imot all protokoll så tidlig i svangerskapet, dvs. en hel uke for tidlig. Det var nok pga. forhistorien min at de endelig forbarmet seg over meg og satte sitt eget ry og rykte på spill ved å gi meg et unntak fra den akk så strenge regelen, noe jeg for alltid vil være dem evig takknemlig for. Når man er blitt vant til å bli avvist og overlatt til sin egen skjebne, føles det som å komme til himmelen når man til slutt får hjelp.

På det tidspunktet hadde jeg ingen påviselig infeksjon i kroppen, men legen som hadde hatt ansvaret for meg så langt i svangerskapet, ville være føre var denne gangen. De riehemmende midlene derimot var høyst nødvendige og greide å stanse riene mot slutten av formiddagen. Jeg fikk imidlertid beskjed om at dersom det virkelig hadde vært fødsel på gang, ville ikke det ha vært nok. Men da legen foretok en ultralydundersøkelse mens  jeg lå i sykehussengen, kunne hun se at Lille mirakel lå i sete høyt oppe og ante fred og ingen fare, så det var ihvertfall ikke han som hadde initiert riene. Siden jeg hadde fått murringer etter gårsdagens kontroll på sykehuset som langsomt hadde bygget seg opp og gått over til rier i løpet av natten, virket det sannsynlig at for mye bevegelse hadde trigget det hele, akkurat slik det nesten hadde gjort da jeg anstrengte meg for mye hjemme søndagen før – bare at denne gangen hadde ikke progesteronsprøytene vært nok til å snu det.

Problemet var bare at neste dag begynte infeksjonsverdiene mine langsomt å stige utover dagen, etter fortsatt å ha vært normale om morgenen. Den første antibiotikaen ble da byttet ut med to andre typer om kvelden, og da jeg våknet midt på natten noen timer etter den første dosen, følte jeg meg betydelig bedre. Problemet var bare at infeksjonsverdiene mine kun hadde stagnert neste morgen og ikke gått tilbake slik vi hadde håpet på, og senere utover lørdagen fortsatte de istedet å stige enda mer. I tillegg kom vaginalprøvene som var blitt tatt og sendt til dyrking på onsdagen, tilbake negative, så de ante ikke hvilken bakterie jeg hadde, noe som gjorde det mye vanskeligere å finne adekvat behandling.

Både jeg og den faste sykehuslegen min hadde mistenkt fostervannslekkasje allerede på poliklinikkontrollen pga. litt mer vann i utfloden enn det som er vanlig, men fordi jeg allerede hadde hatt innvendig ultralyd, kunne vi ikke ta en prøve for å sjekke det. Jeg fortsatte å mistenke dette etter at jeg hadde begynt å blø få timer etter innleggelsen dagen etter. Både fordi jeg syntes det var litt vel rennende til kun å være blod, selv om det også lan være slik i begynnelsen av en menstruasjon, men først og fremst fordi jeg syntes det luktet så rart. Prøvde å si det til jordmor, men hun bare feide det bort. Da jeg så plutselig lekket nedover beina lørdag formiddag, var jeg ikke i tvil om at det var fostervannslukten jeg hadde kjent hele tiden og reagert på.

Jeg håpet likevel at det kun var den ytterste fostervannssekken som lakk, slik som med tvillingene to år tidligere, og at Lille mirakel fortstt hadde alt vannet han trengte. Jeg var derfor ikke særlig samarbeidsvillig da legen ville fjerne pessaert pga. fare for infeksjon. Ved innleggelsen hadde det nemlig blitt konstatert at fostersekken bulet ut gjennom åpningen i midten av pessaret, der den stod i spreng som en hard kule, og jeg var livredd for at de skulle rive i stykker hele sekken ved å ta ut pessaret. Jeg visste også at klinikken i Riga hadde mere is i magen mht. dette og ikke bare ville fjernet pessaret som ren rutine uten nærmere undersøkelser, som å se hvor mye av vannet som fortsatt var igjen. Ba dem derfor om å vente til svaret på de siste infeksjonsverdiene kom og sendte en sms til Riga imens. Dessverre fikk jeg ikke noe umiddelbart svar siden koordinator måtte høre med legen som var utenlands i helgen, og mens jeg fortvilet over det, gikk plutselig resten av vannet. Da var det ikke så mye mer å lure på – pessaret måtte ut.

Legen advarte meg om at det kunne ha dannet seg et vakum der, slik at det ville bli vondt å få det ut. Jeg stålsatte meg, men så viste det seg at det allerede hadde kantrert seg, så legen kunne bare fiske det ut. Som tidligere nevnt, mistenker jeg at det kan ha skjedd da trykket lettet omtrent samtidig med at riene hadde gitt seg to dager før. Det føltes nemlig tidligere som om pessaret stod og kjempet mot fostervannsblæren som presset seg på. Blødningen kom også fra livmorhalsen og ikke fra livmoren, og jeg mistenker at livmorhalsen må ha kommet i klem mellom pessaret og fostervannssekken da det stod på som verst. I mellomtiden hadde jeg fått tranexamsyre på sykehuset da jeg ba om det, og blødningen hadde akkurat stoppet da vannet gikk. Jeg trodde at jeg fortsatt blødde fordi det var en rødlig farge på fostervannet, men fikk beskjed om at det var helt vanlig. Det viktigste var at det ikke var grønt, for det kunne ha tydet på en infeksjon.

Dessverre fortsatte infeksjonsverdiene mine å stige, til tross for at jeg nesten ikke hadde feber. De regnet 37,5 som feber, og jeg lå og vekslet mellom 37,2 og 37,6. Følte meg ofte varm utover kveldene, men det hadde jeg gjort av progesterontilskudd tidligere i svangerskapet også, og selv om jeg følte meg litt trøtt, følte jeg meg ikke direkte syk. Og de hvite blodlegemene som gav en pekepinn på hvilken vei det gikk, både steg og sank om hverandre i takt med at formen min gikk opp og ned slik den hadde gjort i hele graviditeten. Men crp-verdien steg til slutt over 100, og da ville legene for alvor ha Lille mirakel ut så fort som mulig. Jeg spurte da om det ikke fantes noen annen type antibiotika de kunne gi meg og fikk til svar at jeg allerede hadde fått det sterkeste de hadde. 

De gikk likevel med på å gi meg en siste ultralydundersøkelse for å se om det var noe fostervann igjen, selv om de først hadde ment at det ikke var nødvendig. Men for meg hadde det alt å si om Lille mirakel fortsatt var uberørt av vannavgangen slik tvillingene hadde vært. Det viste seg dessverre at livmoren var helt tørr, og da var slaget i realiteten tapt. Jeg spurte for sikkerhets skyld om ikke fostersekken kunne fykkes opp igjen siden fostervann blir kontinuerlig produsert på nytt, men fikk til svar at jeg lekket såpass mye at det bare ville lekke rett ut igjen. Jeg valgte å tro på dem og tenkte at jeg ikke hadde noe å vinne på å trekke dette mer i langdrag dersom det betydde at Lille mirakel ville lide seg mot en sikker død. 

Tilliten ble imidlertid snart brutt igjen da jordmor plutselig dukket opp med en ny type kruttsterk antibiotoka kun et kvarter etter at hun hatt satt fire Cytotec vaginalt på meg. Da begynte jeg også å lure på om jeg kunne stole på det de hadde sagt om at fostersekken ikke kunne fylles opp igjen, eller om jeg hadde blitt manipulert. For det var ingen tvil om at legene hadde villet sette meg i gang uansett hva ultralyden hadde vist på det tidspunktet – det ble sagt i klartekst mange ganger. Utfordringen var bare å få meg til å gå med på det uten å fysisk tvinge meg.

Klokka var da rundt kvart over seks lørdagskvelden for en uke siden. Resten av fødselshistorien kommer i et eget innlegg.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg