Licensed from: karensuki / yayimages.com

I dag er den store dagen her som jeg har ventet på i spenning og lengsel gjennom hele svangerskapet. Dagen der Lille mirakel ville vært gammel nok til å reddes hadde jeg bare greid å holde ham inni meg i seks dager til. Seks skjebnesvangre dager som legene ikke var villige til å gi meg da de så at den ukjente infeksjonen steg.

I dag er det også ett år siden den lille pusekatten ble brått og brutalt revet fra meg i en trafikkulykke rett etter at jeg hadde fått beskjed om at den lille spiren jeg da bar på, hadde sluttet å leve. Siden denne sørgelige minnedagen tilfeldigvis falt på 23-ukersdagen til Lille mirakel, hadde jeg håpet på at sorgen skulle snus til glede i dag. Men det var dessverre for godt til å være sant.

Istedet er jeg begynt å bli plaget av påtrengende, vonde og overveldende minner etterhvert som det går mer og mer opp for meg hva som faktisk har skjedd. Jeg sliter også med å finne ord, ikke bare for å beskrive alt det grusomme, men for helt dagligdagse og ufarlige ting. Det stopper stadig helt opp i hodet mitt, midt i samtaler. Siden jeg vanligvis ikke har problemer med å ordlegge meg, merker kanskje ikke fremmede så godt at jeg sliter med å uttrykke meg for tiden, men de som kjenner meg godt, ser det, og jeg bruker så utrolig mye energi på å greie å uttrykke meg at jeg kan bli helt utmattet av en helt enkel replikkveksling. Det var utrolig frustrerende mens jeg fremdeles lå på sykehuset der det stadig var folk innom som ville snakke med meg om alt og ingenting. 

En setning som stadig surrer rundt i hodet mitt nå er det sykehuslegen som har fulgt meg i dette svangeskapet, sa i første samtalen vår etter fødselen: “Han sparket så fint på ultralyden (den morgenen jeg kom inn med rier) – det var hjerteskjærende!” Hun gjentok flere ganger den dagen jeg ble innlagt at hun virkelig ikke hadde trodd det skulle bli sånn denne gangen, og hvor fortvilende det var at det skulle skje så nære målstreken. Hun var også redd for at hun kunne ha trigget riene med undersøkelsen på poliklinikken dagen før og vegret seg først for å undersøke meg noe mer, men etter å ha summet seg litt, kom hun tilbake og gjorde det likevel. Da fikk jeg plutselig både forebyggende intravenøs antibiotika og riehemmende midler, til tross for at hun hadde gjentatt at det var helt uaktuelt så sent som dagen før. Der og da betydde det alt.

Jeg hadde på det tidspunktet ingen tegn til infeksjon, så da riene endelig begynte å dabbe av, øynet jeg et bittelite håp igjen. Det ble fort knust da jeg fikk en stigende infeksjon som selv bytte av antibiotika ikke så ut til å kunne stanse. Da så vannet gikk, selv om det ikke var så mye til å begynne med, var legene over meg som hauker med en gang og ville fjerne det fremmedlegemet de mente forårsaket infeksjonen, nemlig Lille mirakel.

Siden jeg hadde fått blodforgiftning da de lot meg beholde tvilling 2 en stund etter at tvilling 1 bare hadde sklidd rett ut under en kontroll på poliklinikken for to år siden, var de ikke villige til å ta den risikoen igjen, og jeg som mor hadde absolutt ingenting jeg skulle ha sagt. Det hører med til historien at etter fødselen av tvilling 1, nektet legene å gi meg intravenøs antibiotika fordi jeg ennå ikke hadde kommer til uke 23+0, så eneste løsningen jeg ble gitt, var å kvitte meg med barnet som var igjen om jeg ville unngå infeksjon. Jeg mente derfor at risikoen ikke var like stor denne gangen siden jeg tross alt hadde fått antibiotika allerede, noe de ikke virket uenige i i og for seg, men i lys av hvordan det hadde endt sist, ville de for alt i verden ikke risikere å komme i den situasjonen igjen.

Hvordan kan man be en mor om å kvitte seg med barnet sitt for å redde seg selv? For meg er dette naturstridig, og scenene som utspant seg rundt dette, kommer stadig oftere tilbake og forfølger meg nå. Det er den totale maktesløsheten og det verste jeg har opplevd som mor. Det føltes så mye befre da jeg fikk lov til å sette livet på spill for tvilling 2s skyld. Da visste jeg ihvertfall at jeg hadde gjort alt. Så lenge legene ikke en gang så det som noe dilemma, men tok det som en selvfølge at mitt liv var mere verdt enn Lille mirakels, gir det liten trøst når de sier at det ikke var noe annet å gjøre. For i den situasjonen var den eneste forsvareren Lille mirakel hadde igjen, meg. Og jeg var ennå ikke blitt alvorlig syk.

Faktisk så ble jeg aldri det, for situasjonen snudde med en gang jeg fikk den nye typen antibiotika (som jeg fikk da de satte i gang fødselen til tross for at de en hakvtime tidligere hadde blånektet for at de hadde noe mer i bakhånd å gi meg). Legene var bare redde for at den ikke ville virke om ikke Lille mirakel ble drvet ut så fort som mulig og nektet å la meg vente og se bare litt til …

De tror de har gjort meg en tjeneste ved å ta denne avgjørelsen for meg, men helt ærlig tror jeg at dette handler mest om dem selv. Det ser nemlig mye bedre ut på deres merittliste å ha mistet et barn som ennå ikke var levedyktig, enn å ha mistet en mor i fødsel. Og dessuten tror jeg de fleste av dem har problemer med å tro at jeg virkelig har forstått alvoret i situasjonen forrige gang, så de ser det som sin oppgave å beskytte meg mot min egen uvitenhet. Men om tvillingene hadde fått leve den gangen på min bekostning, hadde jeg faktisk syntes det var verdt det, selv om jeg ikke liker tanken på at de hadde måttet vokse opp uten min omsorg og kjærlighet. ajeg har ikke noe ønske om å dø i seg selv, og til vanlig driver jeg aldri med risikosport fordi jeg syns det er unødvendig, men det blir helt annerldes når livet til ens eget barn står på spill.