Hvorfor svikter livmorhalsen min etter bare halvgått svangerskap?

Pink and blue ribbon - pregnancy and infant loss awereness symbol
Licensed from: RedKoala / yayimages.com

Da jeg var 25 år gammel, ble det ved en ren tilfeldighet oppdaget at jeg hadde en såkalt erosjon eller svulst på mormunnen, dvs. et sår i enden av livmorhalsen. Det var på hele 3 cm i diameter og kunne forklare hvorfor jeg hadde hatt problemer med å gjennomføre samleie uten å få veldig vondt. Legen tok en celleprøve som viste celleforandring i stadie 3. 1-3 var godartet, beroliget han meg, mens 4-6 var ondartet. Mao. hadde jeg ikke fått kreft ennå, men det var på høy tid å stanse utviklingen. Jeg ble operert allerede neste dag. Det ble aldri funnet noe hpv-virus.

Operasjonen ble utført med laser under lokalbedøvelse. Den varte i nærmere en halvtime, der jeg hadde smerter som minnet om rier. Legen påstod at rier ville føles verre, men nå som jeg har vært gjennom to fødsler og to spontanaborter med rier, kan jeg bekrefte at mistanken min var riktig. Det luktet brent kjøtt, og røken sev ut i rommet. Legen begynte etterhvert å brenne seg på apparatet fordi det ble så varmt mot slutten. Denne operasjonen var nokså ny og moderne på den tiden (midten av nittitallet). Senere fikk jeg vite at den ble kalt for konisering. Svulsten min ble brent bort, og jeg fikk et arr som legene kunne kjenne ved gynekologiske undersøkelser i tiden etterpå.

Legen som opererte meg, sa han hadde prøvd å ta bort så lite som mulig, men at faren ved det var at jeg kanskje måtte gjenta operasjonen et halvt år senere. Det slapp jeg heldigvis, og celleprøver tatt det første året viste ingen flere forandringer. Dermed var  den historien lagt bak meg. Trodde jeg. Jeg nevnte den riktignok til alle nye leger jeg fikk som ren rutine, men fikk aldri noen tilbakemelding på at det kunne være et problem og fulgte bare det vanlige programmet med celleprøver hvert tredje år.

Denne lykkelige uvitenheten varte helt til jeg hadde fullført 1. trimester av tvillinggraviditeten. Da plukket jeg ved en tilfeldighet opp på forum at det kanskje ikke var så heldig å være gravid med tvillinger når man var konisert. Jeg tok det straks opp med klinikken i Riga, som beroliget meg med at det vanligvis bare kunne være et problem om jeg hadde blitt konisert for mindre enn seks måneder før innsett. For sikkerhets skyld tok jeg det også opp med den private gynekologen jeg gikk til innimellom de vanlige kontrollene med tvillingene. Han innrømmet da at jeg hadde et poeng og tok seg bryet med å måle livmorhalsen for å sjekke hvor mye kortere den hadde blitt som en følge av koniseringen. Det var første gangen jeg fikk høre at livmorhalsen min kunne være forkortet. Den ble målt til 3,8 cm, og legen beroliget meg med at alt innenfor 3-4 cm var innenfor normalen, så jeg hadde heldigvis ikke mistet så mye av lengden da jeg ble operert. Dermed skulle den saken være ute av verden. Jeg var da i uke 13+1.

Siden jeg var tvillinggravid, leste jeg en del tvillingblogger for å forberede meg på hva som ventet, og da fikk jeg vite om flere som hadde født prematurt pga. at livmorhalsen hadde begynt å svikte mot slutten av 2. trimester av den økte tyngden. Bare en av dem hadde riktignok fått problemer og født før den magiske 23+0-grensen, og hun var trillinggravid, så jeg tenkte ikke så mye over at jeg kunne risikere å føde så tidlig. Men for sikkerhets skyld tok jeg det opp med jordmor på oul og spurte om hun kunne sjekke livmorhalsen når hun først var i gang siden jeg fortsatt var litt bekymret pga. dobbeltrisikoen ved konisering og tvillingsvangerskap. Til det svarte jordmor bare at det ville sykehuslegene gjøre når jeg kom på kontroll hos dem. Første time ble satt opp i uke 22+1. Jeg var da i uke 18+6, men siden svangerskapet så ut til å være ukomplisert, så ikke sykehuset noe behov for kontroll før det. Senere fikk jeg vite at livmorhalsen vanligvis ikke ble sjekket før i uke 24, så den ville ikke ha blitt målt på den første timen heller. Koniseringen i seg selv så ikke ut til å gi noen hrunn til ekstra oppfølging.

Jeg fortsatte derfor å leve i lykkelig uvitenhet helt til jeg våknet til fostervannslekkasje og tegningsblødning i uke 20+2. Legen som da undersøkte meg på fødeavdelingen og konstaterte åpning og bulende fostersekk, var den første til å fortelle meg i klartekst at koniseing gav økt risiko for livmorhalssvikt. Dette var riktignok litt kontroversielt, men de hadde erfart at det ikke bare var lengden det kom an på, men at muskelen kunne være svekket etter operasjonen og dermed lettere gi etter. Hvorfor i all verden var det ingen som hadde gjort meg oppmerksom på dette før?? Det var jo ikke noe jeg hadde holdt skjult for legene.

Jeg begynte derfor å lese meg opp på konisering og fant bl.a. et studie fra Ullevål sykehus der det ble kristisert at man i den tiden jeg ble konisert, ikke hadde tatt hensyn til om kvinnene fortsatt var i fruktbar alder. Videre ble det anbefalt at disse kvinnene burde følges nøye opp i senere svangerskap. Mao. kunne jeg intetanende fått problemer med å bære fram et barn selv om jeg hadde startet allerede  i tjueårene, og det uten ekstra oppfølging, for anbefalingene fra Ullevålsrapporten hadde tydeligvis ikke nådd ut til svangerskapsomsorgen. Slik det var nå, hadde jeg tross alt fått mye bedre oppfølging enn ellers fordi jeg var eldre gravid med prøverør og tvillinggravid, men selv da hadde man ikke tatt hensyn til at koniseringen var en ekstra risikofaktor.

Etter at den store katastrofen inntraff, ble jeg sterkt rådet til kun å sette inn ett egg siden livmorhalsen min tydeligvis ikke var sterk nok til å bære fram tvillinger, men det var også flere som ikke var blitt konisert som kunne få problemer med det, så det som skjedde i et tvillingsvangerskap, gav ingen sikker indikator for hva som kunne skje i et vanlig svangerskap. Jeg ville derfor ikke ha fått noen ekstra oppfølging bare på grunnlag av en senabort med tvillinger, til tross for stor indikasjon for livmorhalssvikt siden jeg hadde fått åpen livmorhals og fødte tvilling 1 uten rier. Eneste grunnen til at jeg likevel ble så nøye fulgt opp denne gangen, var alderen min, og at jeg ikke hadde så mange år igjen å prøve på. Mao. ville jeg som fortsatt ung blitt helt overlatt til meg selv i svangerskapet etter en slik opplevelse.. Det fikk meg for en gangs skyld til å bli glad for at jeg hadde utsatt aktiv prøving så lenge.

Imidlertid kvalifiserte jeg likevel ikke til det sterkeste virkemiddelet de hadde, nemlig cerclage. Da syr man sammen livmorhalsen med tråd/bånd i narkose. Det skjer vanligvis mot slutten av 1. trimester. Det går også an å sette på senere ved begynnende åpning (såkalt nebbing) for å stoppe prosessen (slik jeg hadde denne gangen), men det fikk jeg klar beskjed om forrige gang at de aldri gjorde her, så om man ikke fikk satt på cerclage tidlig, var det for sent å ombestemme seg om utviklingen gikk i feil retning senere. Tidligere hadde de nemlig opplevd at påsetting av nødcerclage sent i svangerskapet hadde utløst en umiddelbar infeksjon, og en gang hadde de til og med mistet en pasient på den måten. 

Om jeg noen gang skulle bli gravid igjen (den avgjørelsen er det altfor tidlig å ta nå), er jeg derimot blitt lovt cerclage, for nå tror heller ikke legene lenger på at livmorhalsen min kun har sviktet pga. tvillingsvangerskap. Men igjen er jeg priviligert, for ifølge regelverket har jeg ikke rett på cerclage før jeg har opplevd livmorhalssvikt i hele tre svangerskap, og da teller ikke tvillingsvangerskapet med en gang. Mao. skulle jeg egentlig ha måttet oppleve dette her i to svangerskap til før de endelig ville sette på cerclage. Stakkars unge kvinner som er blitt gravide på naturmetoden! Hvem er det egentlig som sitter og lager sånne umenneskelige retningslinjer?

Et blogginnlegg jeg har linket til ved to anledninger her inne av en ung kvinne, viser godt det. Hun mistet først ett barn omtrent halvveis i første svangerskapet pga. livmorhalssvikt. Neste gang hun er gravid, får hun beskjed om at det sikkert var rent tilfeldig at det gikk galt sist, og at hun derfor ikke trenger ekstra oppfølging. Når hun likevel ikke vil gi seg, blir hun tilbudt flere samtaler med jordmor, men kun for å roe nervene og ikke for å følge med på livmorhalsen som hun egentlig har behov for. Til slutt blir hun så urolig at hun drar inn til sykehuset, og da viser det seg at livmorhalsen er blitt kraftig forkortet og er i ferd med å åpne seg innenifra, akkurat som med meg denne gangen. Hun hadde imidlertid flaks som traff en gynekolog som var villig til å sette på en nødcerclage med en gang, og dermed fikk hun også reddet barnet. Hadde det bare vært meg!

2 kommentarer
    1. Det du skriver, altså at konisering kan føre til livmorhalssvikt har jeg hørt tidligere også. Underlig at helsevesenet ikke har tatt affære i forhold til det når du har vært gravid. “Greit nok” at de sier at du skal få lagt på cerclage ved nytt svangerskap, men det er en dyrebar og sorgtung erfaring du har måtte ta med deg før de kom til den beslutningen.
      Tenker mye på deg, og føler så med deg i sorgen. 😢❤

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg