Resten av historien


Det vil nok ta sin tid før jeg vil være i stand til å fortelle om alt som har skjedd mellom de to siste blogginnleggene. Til det er jeg altfor trøtt, ukonsentrert og emosjonell for øyeblikket. Dessuten må jeg først og fremst fokusere på alt det praktiske som ikke kan vente akkurat nå, som begravelsen til den lille engelen min. Han vil kanskje bli altfor fort glemt av omverdenen, men han fortjener ihvertfall en verdig begravelse.

For å gjøre en lang historie kort gikk det knapt fire døgn fra jeg ble innlagt på sykehuset til Lille mirakel ble født. Som tidligere nevnt, fikk vi stoppet riene etter noen timer, men etterhvert fikk jeg stigende infeksjonsverdier som gjorde legene stadig mer nervøse, særlig siden de ikke greide å finne ut av hvilken bakterie det kunne være snakk om. Den vaginale bakterieprøven som ble tatt på poliklinikken dagen før innleggelsen, hadde nemlig vært negativ. Det samme gjaldt urinprøven.

Da så vannet gikk, ville legene straks fjerne pessaret pga. fare for infeksjon. Det viste seg at det allerede lå omkantret langs ene skjedeveggen, noe som sannsynligvis var grunnen til at jeg hadde kjent at trykket omsider lettet der inne etter riene. Etter det gikk det ikke lenge før både jordmor og den ene legen etter den andre kom inn etter tur for å forklare meg nødvendigheten av å prioritere mitt liv framfor Lille mirakels.

Det burde vel ikke forundre noen at jeg ga dem mere motstand enn de satte pris på. Jeg er nemlig av den oppfatning at legenes jobb er å ta medisinske avgjørelser, mens de etiske vurderingene er det kun mor selv som har rett til å ta. Noen syns kanskje det er en lettelse å la legene bestemme for dem, men for meg oppleves det som et overgrep, særlig når jeg forstår at deres verdigrunnlag er annerledes enn mitt.

Jeg har selvsagt ingen problemer med å forstå at det å miste en pasient må være en leges aller største mareritt, men for meg var Lille mirakel like mye pasient som meg selv, og hans liv var like mye verdt som mitt eget. Da føles det ytterst provoserende når legene vil beskytte meg mot meg selv fordi de mener de vet best.

For medisinsk ekspertise gir ingen overlegenhet i etiske spørsmål etter mitt syn. Det var jo nettopp derfor at abortnemndene i sin tid ble avskaffet fordi man etterhvert mente at kvinnene hadde rett til å avgjøre dette selv. Riktignok bare i 1. trimester, men det var likevel et viktig prinsipp.

Jeg tror ikke det er så mange som vil ha problemer med å forstå en mor som løper inn i et brennende hus for å redde barnet sitt, selv om hun står i fare for å miste sitt eget liv. Så hvorfor har dagens leger så vanskelig for å akseptere at det faktisk fins mødre som er villige til å risikere livet for å redde sitt ufødte barn?

4 kommentarer
    1. Helledussen, så nydelig han er 💙 Hvor stor var han? Grensen for når man skal gi livreddende behandling burde ikke vært “låst fast” i et regelverk, men bedømt utfra hvert enkelt barns vitalitet. Brutalt at du er midt i sorgen, og samtidig må forholde deg til nok en begravelse – jeg får så vondt av deg 😢 Håper formen din er bra, og at du kanskje får noen svar på hva som forårsaket den fortidlige fødselen.

    2. Ta vare på deg selv nå, så får vi som følger deg bare vente. Du har nok å å ta hånd om nå. Mange tanker går din vei fra meg. <3

    3. Glad mamma: Han var 28 cm lang og veide 450 gram, så 50 gram mindre enn stimert tre dager før fødselen ut i fra hodeomkretsen. Sistnevnte var 18,5 cm. Jordmor som hadde gått av vakt etter å ha satt meg i gang, kommenterte at han var en stor og kraftig plugg, så hun kunne godt se for seg at det måtte ha vært et godt stykke arbeid å presse ham ut. I tillegg kom han jo i sete, men hun sa at det var ganske vanlig når de var så små. Så imidlertid en statistikk i etterkant som viste at 18% av alle barn født mellom uke 25 og 28 blir født i sete. Det er en knapp femtedel, men prosentandelen er sikkert enda høyere for barn født i uke 22 og 23 slik som mine tre. Får bare være glad for at jeg slapp unna rifter. Og ja, nå begynner tiden der man leter etter svar. Er allerede godt i gang med det …

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg