Licensed from: Novic / yayimages.com

I morgen vil jeg være kommet like langt i graviditeten som den dagen jeg fødte tvilling 1. Jeg håper inderlig at jeg vil komme meg helskinnet gjennom morgendagen denne gang. Mye vil være vunnet om jeg ikke våkner med stramt bekken i morgen …

Tilstanden har vært ganske stabil i dag, takket være progesteronsprøytene. Trenger heldigvis ikke så ofte påfyll lenger som helt i begynnelsen. Blir litt sløvere av dem, men på en behagelig måte, og det passer i grunnen fint nå som jeg likevel må holde sengen. Er ikke så lett å kjede seg når man har lyst på en lur. Ellers har jeg merket at kroppstemperaturen har gått opp, slik den gjerne gjør med progesteron. Er litt samme følelsen man har rett før og i starten av en menstruasjon.

Før den fatale undersøkelsen på torsdag fikk jeg spurt gynekologen om når og hvor jeg skulle ta sukkerbelastningstesten. Fastlegen har såvidt nevnt at den vanligvis tas mellom uke 24 og 28, men jeg har hele tiden lurt på om jeg kanskje burde tatt den før. Sa ingenting om dette til gynekologen, men han svarte med en gang at jeg egentlig like gjerne kunne ta den allerede nå og gav meg en henvisning til Furst. Men så kom undersøkelsen, og etterpå sa den vakthavende sykehuslegen at jeg iallfall ikke skulle styre med det nå, naturlig nok.

Jeg benyttet også anledningen til å nevne for gynekologen at det i obduksjonsrapporten til tvillingenes morkaker ble antydet at det muligens kunne være infarkt i dem – til tross for at barna hadde vært så store og utviklet som de skulle være for alderen – men at det var vanskelig å se fordi morkakene var infisert av den samme bakterien som til slutt gav meg blodforgiftning. De anbefalte likevel at dette ble fulgt opp i neste svangerskap. Gynekologen, som også er tidligere overlege fra en ledende fødeavdeling, var rask til å feie det bort med at det alltid forelå mistanke om morkakesvikt ved premature fødsler, og at det ikke var noen grunn til å bry seg mer om det så lenge jeg ikke hadde fått utslag på noen av blodkoaguleringstestene. Dem har jeg virkelig tatt flere av enn de fleste, så da tenker jeg ikke noe mer på det.

Grunnen til at jeg tok det opp, var at legen i Riga hadde anbefalt meg å ta 75 mg acetylsalisylsyre fra og med uke 16 om legen som fulgte meg opp her hjemme, så tegn til at jeg var disponert for morkakesvikt og svangerskapsforgiftning. Dette kom opp da jeg viste ham obduksjonsrapportene og resten av papirene fra sykehuset under det første forsøket etter at jeg hadde mistet tvillingene (som for øvrig endte i kjemisk graviditet der hcg sank fra 36 til 7 over nyttårshelgen.) Han kunne da se av noen av de utallige blodprøvesvarene at jeg hadde hatt litt forhøyede blodkoaguleringsverdier mens jeg var innlagt, men sa det kunne komme av at jeg hadde fått blodoverføring.

Gynekologen her hjemme svarte bare til det i forgårs at acetylsalisylsyre hadde best effekt i begynnelsen av svangerskapet mens morkaken var i ferd med å dannes. Helt i starten tok jeg jo også disse tablettene fram til jeg måtte slutte pga. blødninger. For øvrig har jeg aldri hørt om problemer med hverken morkakesvikt eller svangerskapsforgiftning i familien, og jeg innbiller meg at slike ting kan gå i arv. Nå er det heller ingen tilfeller av livmorhalssvikt som jeg vet om, men det er en helt annen historie som jeg skal prøve å komme tilbake til senere når jeg forhåpentligvis er klar for det.

Som tidligere nevnt, anbefalte jordmoren som tok imot meg på sykehuset i forgårs at jeg burde bruke kompresjonsstrømper mens jeg var sengeliggnde for å unngå blodpropp. Nå virket jo ikke vakthavende lege så veldig bekymret for akkurat det, men siden jeg allerede hadde investert i nye strømper i påvente av langt sengeleie tidligere, gjorde jeg et tappert forsøk på å ta dem i bruk i dag. Først var det utrolig anstrengende å ta dem på, såpass mye at jeg ble redd for at det ble for mye for den følsomme livmorhalsen min. Deretter rakk de til over knærne, til tross for at det stod på pakken at de bare skulle rekke til under knærne. Det tok selvsagt bare ti sekunder før de rullet ned til like under knærne der de strammet til i knehasene. Det gikk en stund, men etterhvert sved de såpass mye i knehasene at jeg ble redd for at jeg kunne ha stanset hele blodsirkulasjonen, og at jeg dermed risikerte at de virket mot sin hensikt. Det var imidlertid minst like anstrengende å ta dem av igjen, så jeg kvier meg for gjentagelsen, men jeg skal prøve å strekke dem mindre ut neste gang, slik at de stopper like under knærne uten å rulle.

Det står et drikkeklart glass med Samarin på nattbordet mitt nå for å få bukt med halsbrannen før jeg legger meg til å sove. Har spist mors hjemmelagde pizza i kveld med minimalt med tomatpure i, men tomater er jo dessverre ikke min beste venn for øyeblikket. Det er heller ikke løk som det også var litt av i fyllet, men heldigvis har jeg bare fått en liten reaksjon, så Samarin burde gjøre susen. Syns for øvrig at det virker bedre enn Nyco av en eller annen uforklarlig grunn. Har det likedan med tyggetabletter som er anbefalt gravide til samme formål: Har hatt mye bedre effekt av Galieve enn Gaviscon, uten at jeg kan forklare hvorfor.

Nå er det uansett leggetid for meg – god natt!