Ny svangerskapskontroll

Doctor with laptop writing in doctor's office
Licensed from: MonkeyBusiness / yayimages.com

I dag har jeg vært på kontroll hos ny gynekolog. Jeg ble henvist til ham av den private gynekologen allerede på første ultralyden der vi fikk se hjertet slå i uke 7. Først og fremst fordi han har arbeidet mye med cerclage og livmorhalssvikt, men det hjelper selvsagt også at han har offentlig støtteordning så lommeboken min kan få en pause. Siden han er veldig populær, har jeg ikke fått time tidligere, men i fra nå av blir det regelmessige kontroller hos ham, kombinert med fortsatte kontroller på sykehuset.

Det var deilig å komme til noen som var godt kjent med fagfeltet og ikke satt som et stort spørsmålstegn da jeg nevnte at jeg hadde fått satt inn et arabinpessar. I motsetning til jordmor som utførte oul i går, der jeg nærmest måtte stave det for henne. Han hadde også satt seg godt inn i sykehistorien min og hadde full oversikt. Det er det virkelog lenge siden jeg har opplevd! Det var en sann lettelse å slippe å føle at jeg måtte passe på alt selv.

Vi droppet gjennomgang av fosteret i dag, siden jeg akkurat hadde vært på oul, men til gjengjeld ble livmorhalsen nøye sjekket og målt til nøyaktig like lang som sist, heldigvis. Den viste heller ingen tegn til åpning eller å gi etter. Men legen så litt skeptisk ut da jeg forklarte hvorfor jeg ikke var blitt tilbudt cerclage, og det var en smule foruroligende. Det var jo nettopp derfor jeg hadde håpet på å få komme inn til ham allerede i 1. trimester, slik at jeg kunne hatt ham i ryggen når den vurderingen ble tatt. Det er neimen ikke lett å stå alene som pasient og argumentere mot sykehusrutinene, selv om man er aldri så oppegående.

Han ville også ta ny vaginalprøve og sende til dyrking, til tross for at det bare var tre uker siden sist. Som han sa: “Det er det som er så kjipt at selv om du ikke fikk åpning pga. infeksjon forrige gang, hindrer ikke det deg i å få det i dette svangerskapet.” Ikke akkurat oppløftende, men jeg satte stor pris på at han gikk så grundig til verks. Det eneste forstemmende ved dette er alle de andre gravide der ute som ikke får den samme oppfølgingen. Man må tydeligvis ha opplevd det verste først, og slev da er man litt prisgitt den enkelte legen for bedre oppfølging neste gang.

Blodtrykket var supert, dvs. høyt nok for mitt velvære og mer enn lavt nok for legen (110/67). Urinprøven var det heller ikke noe å si på, og da jeg ble satt på vekten, viste det seg at jeg hadde gått ytterligere ned – og det til tross for alle de søte melkedessertene/-lunsjene jeg har tynt i meg den siste tiden. Jeg veier må 3 kg mindre enn jeg gjorde første gangen jeg ble veid i dette svangerskapet. Litt overraskende, for i motsetning til tidligere i sommer har jeg ikke passet på vekten siden forrige veiing. Men ingenting er bedre enn om kroppen klarer å regulere dette selv. Jeg står ihvertfall ikke i fare for å sulte ihjel.

Alt i alt var dette en veldig god opplevelse, med unntak av at jeg måtte fortelle litt om tvillingkatastrofen igjen. Legen hadde allerede satt seg grundig inn i forhistorien min, men ville høre det fra mitt perspektiv. Det gjorde noe med meg å snakke om det til noen som virkelig så ut til å forstå, og jeg ble gående med gråten i halsen på hele veien hjem.

Han ba meg også om å prøve å la være å bekymre meg for mye da psyken også spilte en rolle for hvordan dette ville gå. Det er jo det de har sagt ved klinikken min i Riga hele veien, men det er ikke så ofte man hører norske leger si noe sånt. Jeg er imidlertid ikke i tvil om at dette har noe for seg. Det er selvsagt lettere sagt enn gjort, særlig når legen gjør det klart at man er et utfordrende tilfelle som selv ikke han vet utfallet av, men det at jeg nå får så god oppfølging som overhode mulig, er betryggende i seg selv.

 Da jeg kom ut på venteværelset igjen, traff jeg tilfeldigvis den legen som hadde fulgt meg opp i tvillingsvangerskapet fram til oul. Hun ble veldig glad for å høre at jeg var gravid igjen og hadde kommet så langt på vei allerede, og krysset alt hun hadde for at det skulle gå bra denne gangen. Hun var i ferd med å trappe ned da jeg mistet tvillingene, så det var en annen lege som tok seksukerskontrollen etterpå, og dermed har vi aldri fått snakket sammen etter fødslene. Da jeg var på siste kontrollen hos henne, så nemlig alt helt perfekt ut, så det var ikke bare jeg som fikk meg en stygg overraskelse da katastrofen inntraff.

1 kommentar
    1. Å så deilig med noen som forstår. Det er det ikke mange leger som gjør. Så hold godt på ham 😉
      Så deilig at vekten ikke har økt da. Da blir alt lettere etterpå. De sier jo at for hver gang man snakker om noe traumatisk så slipper det litt. Så håper det gjør deg godt 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg