Licensed from: HomeStead Digital / yayimages.com

På fredag var gåformen like elendig som dagen før. Jeg fikk akupunktøren til å måle blodtrykket, men det var hele 107/77, så bedre enn hos fastlegen tre dager før. Ikke var det særlig varmt heller – snarere tvert imot hadde jeg for en gangs skyld tatt på meg strikkejakke da jeg gikk ut – så det kunne ikke være det som var årsaken. Bekkenet var imdlertid “tungrodd”, og det stakk rundt skambeinet (er det det de kaller symfysen?) når jeg gikk, så for første gang begynte jeg å lure på om dette er svangerskapet der jeg skal få kjenne på denne bekkenløsningen som “alle” snakker om. Men siden jeg aldri har kjent det på kroppen selv, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal tolke symptomene.

Okke som gjorde det at dagens ærender ble fryktelig tunge og mye tyngre enn de ellers ville vært. Jeg hadde ikke kommet langt hjemmefra før jeg innså at det var best å ta trikken, selv om det bare var snakk om ett stopp og jeg hadde dårlig tid for å rekke akupunktøren. Heldigvis måtte jeg ikke vente så lenge denne gangen før den kom. Da jeg vel var ferdig med akupunkturseansen, kom utfordring nummer to, for da hadde været skiftet imens. Jeg hadde akkurat nok klær på meg til ikke å fryse, men hadde ikke tatt med paraply. Ved et under klarte jeg likevel å unngå de verste regnbygene, men espadrillene jeg hadde på, ble fort gjennomvåte. Jeg var et øyeblikk fristet til å dra rett hjem igjen, men bet tennene sammen og dro til revmatologen for å ta blodprøver som planlagt.

Da jeg kom inn i bygningen, var jeg klar til å segne om, men fikk hentet meg inn på venteværelset. Selve prøvetakingen gikk overraskende kjapt og effektivt. Hun skulle bare ha to glass i motsetning til fastlegen som skulle ha hele seks glass forrige gang. Jeg begynte til slutt å lure på om jeg hadde noe blod igjen. Deretter måtte jeg slite meg hjem igjen, inkludert å sitte og fryse på holdeplassen,  sammenkrøpet som en spurv i noe som føltes som en hel evighet, men egentlig bare var i sju minutter. Det hadde nemlig blåst kraftig opp mens jeg hadde tatt blodprøver. Noe slikt tror jeg aldri jeg har oppevd i hovedstaden før. Det minnet meg mer om været ute til havs i fiskebåt som barn.

Da jeg endelig hadde karret meg hjem, hadde jeg søle oppetter leggene og var så utmattet at jeg ble nødt til å legge meg nedpå og sove litt. Det verket i bekkenet og langt nede i underlivet hele resten av ettermiddagen og kvelden, men det var ikke nedpress og heller ikke vanlige murringer, så det er vanskelig å beskrive. Jeg ble selvsagt også redd for om dette hadde påvirket livmorhalsen, men bestemte meg for å ha is i magen og vente til neste kontroll på tirsdag. Men jeg ble stadig mer bekymret for lørdagens planer om den elendige bevegelsesformen skulle fortsette slik.

Dilemmaet løste seg neste morgen da jeg våknet opp med bihulebetennelse og kraftig hodepine. De ulmende bihulene mine hadde selvsagt ikke tålt røskeværet jeg havnet dårlig kledd og skodd i dagen før. Jeg burde selvsagt ha sjekket værmeldingen siden den for en gangs skyld faktisk hadde rett, men det er lett å være etterpåklok. Okke som ble det senga istedenfor to selskap på meg i går. Det var nok det lureste, for selskapene skulle begge være utendørs, og gjestene hadde blitt kalde mot slutten. Etter å ha tatt en durabelig ettermiddagslur, var hodepinen som blåst bort, og jeg pustet lettet ut. Jeg er egentlig kjent i vennekretsen for å dukke opp uansett form, om jeg så må stappe i meg både energidrikk og tabletter for å klare det, men nå er spillereglene blitt helt annerledes, og jeg tar ingen unødige sjanser. 

Ellers har jeg prøvd ut to nye tips jeg har fått og plukket opp mot halsbrann, nemlig riskaker og grøt. Riskaker viste seg hverken å kunne dempe allerede oppstått halsbrann eller la være å generere ny halsbrann i egen kraft, så de fikk dessverre stryk. Melkebasert grøt derimot gjorde susen. Det forklarer kanskje hvorfor jeg har mer lyst på grøt når jeg er gravid enn ellers. Er egentlig ikke noe grøtmenneske i det hele tatt, men fikk litt sansen igjen da jeg var gravid med tvillingene for to år siden.

For øvrig gikk jeg på en lakrissmell i går og forgårs. En venninne hadde det med som vertinnegave forrige søndag istedenfor vin fordi hun trodde det var noe jeg trygt kunne spise som gravid, men siden finske myndigheter anbefalte totalavhold pga. fare for fosterskade, bl.a. adhd, har jeg tenkt at det sikkert bare er et spørsmål om tid før norske myndigheter følger etter og holdt meg helt unna. Men enn så lenge gir de norske graviditetsrådene ganske romslige dagskvoter, og det er først og fremst pga. faren for høyt blodtrykk at gravide skal være forsiktige, ifølge dem, ihvertfall er det slik det har vært praktisert til nå. Det betyr mao. at for sånne som meg som sliter med synkende blodtrykk i svangerskapet, er det veldig fristende med lakris nettopp når man er gravid, og siden den allerede var i hus, ble det rett og slett uimotståelig når jeg følte meg slapp og dårlig. Jeg klarte imidlertid bare å spise en halv pakke om gangen før det begynte å svi i magen, så det begrenset seg heldigvis selv. Farlig godt var det uansett med salt, myk lakris i luksusklassen, så det må jeg bare holde unna husholdningen heretter.

Nå som jeg endelig er over 15 uker på vei, begynner jeg å nærme meg den tiden der livmorhalsen flatet ut og åpnet seg sist. Strengt tatt vet jeg ikke når det skjedde siden jeg ikke var på kontroll mellom 16+3 og 20+2 da det ble oppdaget. På oul i uke 18+6 ville jo ikke jordmor se på livmorhalsen da jeg spurte og henviste til legekontroll med innvendig ul i uke 24. Den ble heller ikke målt spesifikt på den foregående kontrollen siden det ikke var noe tema da, men slik som jeg kjenner akkurat den gynekologen, regner jeg med at hun likevel tok en rask titt, selv om hun ikke sa noe. Hovedfokus den gangen var å undersøke tvillingene, og jeg fikk for første gang vite kjønn på begge.

Siden formen var stigende da jeg endelig var ferdig med progesterontilskudd i uke 17+0, dvs. at jeg var mindre svimmel, trøtt og kvalm, begynte jeg for alvor å bevege mer på meg da jeg kom inn i uke 19 og følte meg egentlig bedre enn noen gang før – til tross for at jeg var andpusten og kjente på murringer når jeg var ute på tur, samt svimlet når jeg satte meg på huk eller stod lenge i kassakø – da det ble oppdaget at alt hadde gått fryktelig galt. Jeg kjente derfor angsten stige da det begynte å bli tungt å bevege seg på torsdag og fredag denne uken og ble redd for at kroppen kanskje prøvde å fortelle meg noe som jeg hadde oversett da jeg var i 2. trimester med tvillingene. Det skal derfor bli godt å komme på ny kontroll snart, men jeg kommer nok til å gå rundt med hjertet i halsen til jeg har kommet så langt at de iallfall vil sette alle kluter til for å unngå fødsel om det verste skulle skje igjen.

Akkurat nå virker det heldigvis som om kroppen har kommet seg over fredagens strabaser, og dermed har jeg også fått tilbake sjelefreden, ihvertfall enn så lenge.