Helgefri

Man holding board with WEEKEND title
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com

Selv om jeg ikke arbeider for tiden, merker jeg likevel stor forskjell på hverdag og helg. I helgene har jeg nemlig behandlingsfri. Hverdagene blir fort fylt opp av diverse medisinrelaterte avtaler, alt fra legebesøk og blodprøver til kiropraktikk eller alternativ behandling. Det meste handler om å komme velberget gjennom denne graviditeten, og det er tydeligvis en fulltidsjobb selv om jeg ikke har noen alvorlige sykdommer som gjør det farlig for meg å være gravid. Men jeg har mistet mange ganger allerede, og jeg regner ikke med at jeg får noen flere sjanser til å prøve på nytt, så da gjelder det å sette alle kluter til og satse alt denne gangen. Sykehuset er også veldig innstilt på det, noe jeg er evig takknemlig for.

Da jeg var i starten av uke 8 med tvillingene og akkurat hadde vært på min andre ultralyd der alt stod bra til, møtte jeg en gammel venninne på restaurant i sentrum samme dag. Da vi skulle hjem igjen, småløp jeg ca. 50 meter for å rekke trikken. Jeg hadde et øyeblikk glemt at klinikken hadde bedt meg om å la være å løpe. Det er noe av det dummeste jeg har gjort, for ikke rakk jeg trikken og fikk vondt i magemuskulaturen i flere timer etterpå. Det roet seg ikke ned før leggetid.

Neste morgen gikk jeg som vanlig rett på do da jeg våknet og fikk sjokk da det fosset rødt blod ned i doskålen. Det virket som om det hadde samlet seg opp i løpet av natten, for etterpå bare småblødde jeg. Hadde heller ingen nevneverdige smerter. Mistenkte at jeg kunne ha mistet den ene tvillingen og i verste fall begge, men fattet mot så lenge det ikke gjorde særlig vondt. Koordinator ba meg om å ta ultralyd med en gang for å gjøre opp status, så jeg bestilte time privat og dro straks ned til byen. Tok drosje og turte nesten ikke røre meg de få metrene jeg måtte gå selv til legekontoret.

Gynekologen kunne gi meg den gledelige nyheten om at begge to levde i beste velgående, og at livmorhalsen fortsatt var lang og lukket. Hun kunne imidlertid se blødningen inni livmoren, men den lå heldigvis utenfor fosterhulene. Jeg har sjelden vært så lettet som akkurat da. Hun mente videre at blødningen kom av press i buken, som det ble mye av ved en tvillinggraviditet, og syntes det var sannsynlig at den lille løpeturen hadde utløst det. Jeg fikk streng beskjed om å unngå å løfte mer enn fem kilo og holde meg i ro de neste fjorten dagene. Jeg fikk til nøds lov til å spasere rolig, så lenge jeg ikke holdt på for lenge.

Senere fikk jeg i tillegg flyforbud de neste par månedene av den faste gynekologen min. Jeg var på ny kontroll hos henne allerede uken etter, og da kunne hun fortsatt se blødningen i livmoren selv om jeg bare småblødde. Magemusklene fortsatte å være ømme resten av svangerskapet, så jeg kunne ikke lenger bøye meg ned og klappe kattene fra stående stilling, og i praksis bar jeg aldri mer enn tre kilo etter det da mer ble ubehagelig.

I de påfølgende svangerskapene fikk jeg fort samme følelsen allerede etter innsett, og særlig under småblødninger. Denne gangen har jeg sluppet å kjenne på ømme magemuskler, og det har vært en sann lettelse. Etter energikicket jeg fikk av vaniljefrappuccinoen i går, tok jeg meg derfor en liten handlerunde og endte opp med en handlepose i hver hånd. Den ene inneholdt en smørbrødgrill og den andre seks truser, en påsmurt baguette, ett brød og en kanelbolle. Ikke spesielt tungt med andre ord, men mer enn nok for meg nå. Kjente det fortsatt ikke i magemusklene, men det murret nederst i underlivet på hele veien hjem. Kan selvfølgelig også være at det ble for mye henging i butikkene til slutt, men uansett tar jeg det som et tegn på at grensen var nådd.

Den dagen jeg avsluttet 1. trimester med tvillingene og var klar for å puste lettet ut, var jeg på et arrangement i byen med venner om kvelden. Ruslet rundt i en time og så på boder da det nærmet seg slutten. Jeg var egentlig klar for å gå hjem og kjente at murringene tiltok for hvert skritt jeg tok, men prøvde å være hyggelig for de andres skyld som ikke visste at jeg var gravid. Da jeg endelig kom hjem, fikk jeg bekreftet mine verste anelser, for da hadde jeg jammen meg begynt å småblø igjen. Da jeg var hos gyn en uke etterpå, fikk jeg klar beskjed om at jeg skulle ta det som et tegn, og at det var på tide å ta innover seg at jeg faktisk var tvillinggravid. Jeg lovte meg selv aldri mer å presse kroppen utover dens naturlige grenser og ble provosert hver gang jeg leste at gravide ble oppfordret til å trene. Bare om man så etter med forstørrelsesglass, kunne man se at det stod med liten skrift i en fotnote at dette ikke gjaldt tvillinggravide som skulle fokusere mest på hvile og regelrett ruging.

Klinikken min råder alle pasientene sine til å la være å trene før de har fullgått uke 20, og selv da anbefaler de kun svangerskapsgymnastikk. Alle former for mageøvelder og benkpress er strengt forbudt gjennom hele graviditeten, samt alle tunge løft som kjennes i magemusklene. De sier de vet at alle gjerne vil løpe rett i treningsstudio nå til dags, men at de foretrekker å kjøre en konservativ linje. Jeg tenker det kommer av at de både har eldre pasienter og yngre pasienter som har strevd lenge med å få barn, og at begge disse gruppene er mer sårbare og derfor bør være mer forsiktige enn gjennomsnittet.

Jeg kan uansett ikke trene nå pga. tidligere livmorhalssvikt med fare for gjentagelse fra og med 2. trimester, og i 1. trimester måtte jeg være forsiktig pga. blødninger og forhistorie med gjentagende aborter. Det er lett å skylde på gamle og dårlige egg i min alder, men første gangen jeg spontanaborterte, hadde jeg fått bekreftet hjerteaktivitet på ultralyd en måned tidligere. Det sies at om man først er kommet så langt, er det over 90% sjanse for å lykkes. Jeg småblødde gjennom hele svangerskapet, men tok ikke hensyn til det fordi jeg hadde hørt at det var ganske vanlig, og at det likevel ikke var noe man kunne gjøre. Jeg arbeidet overtid hele tiden og dro på eviglange flyturer i embeds medfør. Til slutt gikk småblødningen over i mentruasjonslignende blødning etter en særdeles stressende arbeidsdag, og mindre enn fire døgn senere aborterte jeg og fikk se fosteret. Aldri har jeg angret så mye på at jeg prioriterte arbeidsmoral over mitt eget barn og ikke hadde turt å følge magefølelsen.

Jeg tror rett og slett at kroppen min var for nedkjørt og stresset til å bære fram et barn på det tidspunktet. Senere har jeg lest en undersøkelse som viste at gravide over 30 stod i økt fare for å abortere i stressende arbeidsmiljø. For yngre gravide hadde det visst ikke noe å si, men det er svært få av mine venner og bekjente som har fått barn i 20-årene, så det er kanskje på tide at norske svangerskapsråd tar hensyn til det? Til en viss grad har de forsåvidt gjort det, for jeg husker fremdeles den tiden der kvinner selv kunne velge når de ville ta ut permisjonen, og det resulterte i at så å si alle arbeidet helt fram til termin fordi de ville spare hele permisjonen til etter at barnet var født. Det førte til at antall dødfødsler gikk opp, noe som ble brukt som hovedargument da myndighetene gjorde det obligatorisk å ta ut to uker før termin. Nå er denne perioden sogar blitt utvidet til tre uker. 

Jeg syns likevel at det er for lite fokus på dette. Hovedbudskapet her til lands er at graviditet ikke er noen sykdom, og at man derfor kan leve som før. Man må lete med lys og lykte for å høre noe annet, og da er det ikke så rart at det går allmennheten hus forbi også. Jeg ble lettere sjokkert da en nygravid og utrent førstegangsfødende bekjent over 40 ble presset til å gjøre benkpress av en ung jypling ansatt i treningsstudio. Han mente at det burde være helt ufarlig siden hun bare var i 1. trimester. Heldigvis var hun utlending og hadde vett nok til å protestere, men det hadde vært en veldig ubehagelig opplevelse, særlig fordi den uerfarne samboeren hennes heller ikke visste bedre og presset på. Det er altfor lett å miste selvtilliten, gi etter for det sosiale presset og overkjøre kroppen i en slik situasjon når man mangler informasjon som tilsier noe annet. Iallfall er det sånn for de fleste snille piker som gjerne vil leve opp til samfunnets forventninger. Heldigvis virker det som om det er blitt lettere å få sykemelding for gravide nå enn før, og det kan nok være en ventil for mange. 

Hovedutfordringen min har som sagt ikke vært å bli gravid, men å forbli det, selv om det selvsagt også ble vanskeligere å bli gravid etterhvert som årene gikk. Poenget mitt er at det kan være så mange grunner til at godt voksne kvinner ikke får barn at det er umulig å gi råd som gjelder alle. Dessuten har som sagt det personlige fokuset mitt først og fremst vært på hva jeg må gjøre for å greie å beholde barna. Men jeg tror at i mitt tilfelle streiker kroppen og støter embryoene eller fostrene fra seg når annet stress i livet krever for mye av den, så i periodene mellom forsøk har jeg arbeidet mye med å restituere meg selv og eliminere alle elementer som har tatt for mye energi.

For andre kvinner over 40 kan det være helt andre ting som gjelder, men jeg kan anbefale å ta en tid på nettsiden og ikke minst Facebooksiden til Frøyaklinikken i Oslo. Der kan man få mange gode tips og linker til vitenskapelige atikler om fertilitet generelt og eldre kvinner spesielt (eller endometriose eller pcos om man sliter med det). De er tilgjengelige for alle, så man trenger ikke å bli pasient hos dem for det. De hjelper både hjemmeprøvere og dem som er i fertilitetsbehandling og har gode resultater å vise til. Klinikk Fjeld er også spesialisert på fertilitetsbehandling og har litt info om det på nettsiden sin, men de er ikke aktive på nettet.

For øvrig holder jeg navnet på behandlerne mine for meg selv, både av personvernhensyn, men også fordi ikke alle ser like blidt på leger som hjelper enslige kvinner med å bli gravide, så det kommer jeg aldri til å opplyse om på nettet, bare så det er sagt. Her i hovedstaden er det heldigvis mange flere frisinnede å velge mellom enn ute på landet, der både eldre og enslige kvinner kan ha problemer med å finne noen som er villige til å hjelpe dem. Om jeg hadde måttet reise flere timer for hvert gynekologbeøk, hadde jeg nok gitt opp for lenge siden. Man skal ikke undervurdere hvor krevende logistikken kan være i denne prosessen. Det er vanskelig nok å kombinere hyppige gynekologbesøk (og ofte på sparket) med arbeid når begge deler er i samme by, men blir nærmest uoverkommelig i lengden om man attpåtil må bruke en halv dag på hvert besøk i tillegg.

Likevel er det flere av dem som får det til på et vis så lenge både viljen og ressursene er der, men uten penger kan man nesten bare glemme det. Noen ender opp med å ta opp lån og kommer i havn på den måten, men det går selvsagt ikke i lengden. Selv har jeg ingen gjeld, men til gjengjeld er sparekassen gått tom i prosessen. Med tvillingene kunne jeg velge og vrake i det beste og dyreste barneutstyret. Nå er jeg nødt til å vende på kronene, men det går nå på et vis, det også. Jeg har ennå ikke glemt kunsten å spare fra yngre dager, men jeg er nødt til å prioritere alt som har med graviditeten å gjøre og kan ikke bare benytte meg av det offentlige, så størsteparten av utgiftene mine går med til å dekke det. Til gjengjeld sparer jeg mye på at jeg nesten ikke orker å gå ut lenger på ting og tang, for det meste man skal gjøre, koster jo litt her i storbyen. Men det er likevel grenser for hvor langt man kan og bør strekke den personlige økonomien, særlig med tanke på at man faktisk får en ekstra munn å mette om alt går bra.

 

5 kommentarer
    1. Her må jeg faktisk kommentere at jeg både forstår deg og er delvis uenig/kritisk til noe av det du skriver.
      Jeg er enig med dem som sier at graviditet ikke er en sykdom. Det er nemlig ikke definert som sykdom. Det betyr ikke at en skal skjære alle over en kam. Det finnes f.eks sykdom er som gir ekstra utfordringer med å bli gravid eks pcos, endemetriose etc og andre ulike fertilitetsutforsringer som gjør at en kanskje en skal behandle enkelte subgrupper av gravide som «sykdom». Jeg har jo selv vært gjennom 6 forsøk og vet hvor krevende denne prosessen er fysisk, men ikke minst mentalt! Likevel forstår jeg f.eks at norske myndigheter gir anbefalinger på generelt grunnlag da det er det som gagner flertallet eksempvis trening i svangerskapet. Dette er det store internasjonale studier som støtter. Man skal være kritisk til forskning da en kan finne enkeltstudier som støtter det meste. Det interessante er f.eks hva store systematiske oversiktsartikler sier som summerer opp «all» forskning på et gitt tema, Cochrane er f.eks viktig institusjon der, og si hva de sier samlet. Da kan en med større grad av sikkerhet gi anbefalinger. Jeg tenker generelle anbefalinger helsevesenet gir må være det som nevnt gagner flertallet. Og så kan man sikkert feks bli bedre på å finne tilpasset opplegg til subgrupper av gravide. F.eks er det klare indikasjon på at f. eks trening redusert sannsyligheten for svangerskapsdiabetes, svangerskapsforgiftning, mindre plager forøvrig, kommer seg raskere etter fødsel, minsre depresjon, erc MEN man skal trene aktiviter kjent fra tidligere, men med etter hvert redusert intensitet 60-70%. De vanlige helseanbefalinger for alle om 30min moderat fysisk aktivitet .gjelder også, og kan deles opp i kortere bolker a 10-15min. Det betyr ikke at «alle» skal trene, men at for flertallet er dette en stor helsegevinst!
      Når det gjelder magetrening skal en være forsikrig med det særlig etter hvert som de rette magemusklene splittes. Jeg er forøcrig kritisk til PT på helsestudio som jeg mener har kompetanse på å trene «friske» men ikke kompetanse på dem med andre helseutfordringer.
      Ang sykemeldinger er jeg her av oppfattelse av at det hvert fall ikke er vanskelig å få sykemelding, heller motsatt. Det er et økt fokus på å tilrettelegging av arbeid under svangerskap som jeg syntes er bra. Personlig mener jeg at det er for lett å få sykemelding i Norge i dag, noe jeg tydelig ser gjennom jobb der jeg arbeider nettopp med dette. Igjen, for flertallet tenker jeg st det å være i arbeid har mange fordeler, men at man også her må se i individuelle behov. Det er et stort spenn mellom 100%jobb og 100% sykemelding.
      Til slutt vil jeg bare si at jeg har stor sympati og forståelse for din prosess og at DU må følge helt andre spilleregler etter f.eks liv livmorhalssvikt, men at dette er hensyn som gjelder et absolutt mindretall i befolkningen….. Jeg kan skrive under på at dette er en utrolig tøff prosess og jeg unner deg virkelig at det ser ut til å gå bra denne gangen. Masse lykke til videre!

    2. Lille tulipan: Da en bekjent av meg var gravid for 27 år siden, gikk hun til legen fordi hun var så kvalm over lengre tid (trodde først hun hadde omgangssyken) g ba pm sylemelding – ikke fra arbeid, men fra lærerskolestudiet der hun ikke kunne ha ugyldig fravær. Ble blankt avvist av legen med beskjed om at hun burde bare være glad for at hun var så kvalm siden det tydet på en sterk graviditet. Graviditetssymptomer var ingen gyldig fraværsgrunn, uansett hvor dårlig hun var. Tidene har nok forandret seg, men selv har jeg vært i stillinger der det har vært umulig å tilrettelegge. Jeg har latt være å bruke sykemeldinger jeg har fått, bl.a. etter fjerning av eggleder pga. ex.u. fordi jeg da var på en arbeidsplass der man nærmest måtte ligge død før man sykemeldte seg. Om man likevel gjorde det, beholdt man ikke jobben særlig lenge.

    3. Lille tulipan: Glemte å nevne at den undersøkelsen jeg viste til her, faktisk ble omtalt på NAVs nettsider, men jeg husker dessverre ikke lenger hvor. Regner imidlertid med at de sjekker kildene sine – håper ihvertfall det! Lykke til videre for deg også – det har vært en lang vei <3

    4. Det er ikke meningen å være veldig kritisk, men dette er et tema jeg brenner for og jobber mye med, og jeg tror virkelig (uten å ha noe forskning på akkurat det nå) at svangerskapsomsorgen er ganske ulik idag sammenlignet for 27år siden. Det var jo da min mor var gravid med meg og mine søsken og når vi snakker og sammenligner hvordan det var den gang og nå, fremstår det ganske så ulikt og i mer organisertr former i dag. Mamma ble f.eks overrasket at jeg hadde vært på sykehuset for OUL. det var ikke noe slikt tilbud da vi var små. Var kun hos kommunal jordmor?! Vernet om gravide står også mye sterkere juridisk i dag med bl.a inkluderende arbeidsliv, mulighet for svangerskapspenger etc Det betyr selvsagt ikke at det finnes en å annen «Idiot» av en leder som ikke følger lovverket. Det er også strenge krav til å si opp ansatte.
      Mitt inntrykk av mine venner og bekjente (der jeg er den siste til å være gravid, selv om jeg «bare» er 32) er at det å få sykemelding ved behov ikke akkurat har vært et problem. Det er også en svært stor andel gravide som blir sykemeldt i løpet av svangerskapet (7 av 10 om jeg husker rett) , og det hadde det trolig ikke vært dersom det var så vanskelig….Men som sagt, jeg tenker at det er et stort spenn mello 100%sykemelding og 100%jobb som en kan bruke og tilrettelegge mye bedre for en god andel av gravide.
      Takk for lykkeønskninger. Denne gangen skal det holde helt inn for begge to! Stadig nye milepæler passeres 😊

    5. Lille tulipan: Stillingsvernet hjelper dessverre lite for dem som går på korttidskontrakter, og jeg har dessverre truffet på nok av sjefer som greier å mobbe ut folk med fast stilling også, så mitt møte med arbeidslivet har bekreftet at ting så mye finere ut på papiret enn i virkeligheten, men nå er jo jeg en gode del år eldre enn deg også, og jeg har registrert at fra legenes side er det blitt mye lettere å få sykemelding, noe jeg også skrev i innlegget. Vedr. svangerskapsomsorgen er den kanskje bedre enn før, men mine utenlandske venner har ikke vært imponert, med unntak av barselavdelingen som var bedre enn der de kom fra. Men nå skal jo den bygges ned, og den virker faktisk som om den var enda bedre før, iallfall lå man mye lenger på sykehuset.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg