Licensed from: sever180 / yayimages.com

I kveld er jeg akkurat 14 uker på vei. Jeg er ferdig med den forebyggende antibiotikakuren, og fra og med i morgen skal jeg ned på 400 mg progesteron per dag, dvs. 200 mg hver 12. time. Det skal jeg ta fram til jeg er 34 uker på vei, mao i 20 uker til. Forhåpentligvis blir jeg ikke mere døsig av den mengden enn at det er til å leve med. Om jeg ikke hadde hatt en forhistorie med livmorhalssvikt, kunne jeg vært ferdig nedtrappet om et par uker, men, men. Det er tross alt en billig forsikring mot at det forferdelige skal skje igjen.

Jeg har satt stor pris på overskyet vær de to siste dagene og blitt desto dårligere hver gang solen likevel har dukket fram fra skylaget, men det er uansett en stor lettelse å våkne opp til kjølig luft om morgenen, selv om det har blitt ganske lummert etterhvert. Okke som kan det virkelig ikke sammenlignes med varmen som har vært, så jeg klager iallfall ikke.

I går var jeg både hos akupunktør og kiropraktor, og i dag var jeg igjen hos akupunktør. Akupunktøren var godt fornøyd med graviditetspulsen min, men kunne kjenne at milten slet. Det kan visst være en forklaring på at kvalmen ennå ikke har gitt seg. Hun mente at milten ville få det lettere når varmen lettet, så vi får bare krysse fingrene for det.

Hun testet også urinen min som heldigvis var helt plettfri. Blæren min er helt på tur for tiden og gir meg følelsen av å måtte tisse nesten hele tiden selv når den nesten er tom. Østrogen kan visst også ha den virkningen når irritasjonen ikke forårsakes av bakerier. Hun satte noen nåler mot det, men effekten har foreløpig uteblitt.

I forgårs fikk jeg endelig tatt meg av papirarbeid som er blitt liggende litt for lenge mens jeg har ligget nærmest svimeslått av varmen. Jeg skjønte det var på høy tid da jeg plutselig fikk månedens bok av Bokklubben i postkassen uten at jeg en gang hadde fått med meg at det var noen ny bok å avbestille. Først forstod jeg ingenting før det gikk opp for meg at jeg helt hadde mistet følelsen av tid mens varmebølgen herjet som verst. Men jeg var først nødt til å ta en paracet før jeg klarte å gjøre noe som helst.

Etter kiropraktortimen unte jeg meg litt thaihentemat, men det fikk jeg betale dyrt for i form av sure oppstøt og halsbrann resten av ettermiddagen og kvelden. Fikk ikke sove før jeg hadde drukket et glass melk, og selv da gav det seg ikke helt, til tross for at det var åtte timer senere. Prøvde først med en grønn Fisherman’s friend, men den smakte helt forferdelig ifølge mine ødelagte smaksløker og hadde absolutt ingen virkning.

I dag unnet jeg meg en sjelden luksus og gikk innom Starbuck’s på veien hjem og bestilte en frappuccino med isbiter, vanilje og pisket krem. Smakte himmelsk og gav meg en lenge etterlengtet energiboost. Hadde en lignende opplevelse med banan for ca. en uke siden. Var ikke sulten og desto slappere av varmen, men siden det var lenge siden jeg hadde spist, fant jeg fram en banan likevel. Etter bare et par biter våknet jeg plutselig til liv igjen, så det var helt tydelig at hjernen min trengte litt sukker, selv om jeg ikke hadde merket noe til blodsukkerfall som jeg pleier. Faktisk har jeg vært påfallende lite plaget med tegn til blodsukkerfall (akutt svimmel, skjelven, ukoordinert og ukonsentrert) etter at jeg sluttet med Prednisolon. 

De tre siste kveldene har jeg vært nødt til å ta progesteronpillene oralt rundt leggetid siden jeg da har måttet ta antibiotikastikkpiller, men i kveld kan jeg heldigvis velge fritt selv igjen. Jeg sov litt bedre i natt enn natt til i går, men ikke nok til å ta igjen for tapt søvn. Forhåpentligvis blir det enda bedre i natt. Når jeg er overtrøtt, får jeg såpass mange kroppslige plager at det blir mye vanskeligere å sovne, så det blir fort en ond sirkel.

Hadde planer om å gå på kino med en venninne i kveld, men det ble utsatt til i morgen. Håper formen er bedre da. Planen er å se Mamma Mia 2. Da eneren kom, var vi en stor venninnegjeng som fikk en hel seterad for oss selv. Varmet først opp med cocktailer på fancy restaurant og hadde kledd oss deretter. Denne gangen blir det ikke fullt så glamorøst (NOT!) men tror jeg vil like den allikevel. Kom ihvertfall i god stemning av å se traileren. Den dårlige kritikken bryr jeg meg mindre om, for filmkritikere og jeg er ofte uenige. Dessuten har jeg vært trofast ABBA-fan siden 1976 (!) og har sansen for både Meryl Streep, Cher, Colin Firth og Pierce Brosnan, så ikke en gang ti ville hester kunne fått meg fra å se den filmen. Ferdig snakka!