Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Etter andre natten på rad med altfor lite søvn, våknet jeg nokså omtåket i morges og gjorde meg klar til den store dagen på sykehuset. Jeg var blitt advart på forhånd om at det kunne bli en del venting, og det ble det også. Om ikke stolene hadde vært så vonde å sitte i, hadde jeg glatt sovnet igjen.

Da jeg endelig ble tatt inn, hadde den andre legen måttet løpe for å assistere ved et keisersnitt, så jeg fikk valget mellom å vente enda lenger eller å ta sjansen på at den første legen fikk det til alene. Vi ble enige om at vi heller fikk vente om hun ikke fikk det til, men at det var verdt et forsøk iallfall.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg fikk først litt bakoversveis da jeg fikk se pessaret, for det var mye større enn det jeg hadde forstått ut fra bildene jeg hadde sett på nettet tidligere. Legen syntes også at det så litt stort ut, men det var den eneste størrelsen de hadde, og hun visste ikke om det fantes mindre.

Det var ikke annet å gjøre enn å la det stå til. Med det samme føltes det som om dette aldri i livet ville gå, men plutselig satt det på plass allikevel, og da kjente jeg det nesten ikke en gang. Ble derfor veldig positivt overrasket.

Men etter en stund føltes det som om det var en menstruasjon på gang, så jeg måtte ta magnesium for å roe ned murringene, og sånn har det fortsatt resten av dagen. Håper at kroppen snart venner seg til det.

Så snart jeg var ferdig på sykehuset, hastet jeg av gårde til forsinket avtale hos fertilitetsakupunktøren og ba henne sette nåler som kunne få meg til å sovne. Enten var det nålene eller lettelsen over at det nå var over som gjorde det, men da jeg kom hjem, fikk jeg meg endelig en sårt tiltrengt ettermiddagslur.

Deretter bar det videre til uteservering med to gamle venninner. Da vi gjorde avtalen, visste jeg ikke at jeg skulle sette inn arabinpessar samme dag. I så fall hadde jeg nok heller funnet en annen dag, men vi hadde ikke sett hverandre på så lenge at jeg ikke hadde lyst til å avlyse heller. Så jeg slepte meg av gårde mens jeg lengtet tilbake etter sengen, men så fort jeg kom fram, var det heldigvis fort glemt.

I morgen skal jeg starte nedtrappingen av Progynova og tenkte jeg skulle begynne å gjøre det samme med progesteronsprøytene, men pga. arabinpessaret tror jeg at jeg først skal la kroppen få lov til å roe seg litt ned. Jeg har akkurat rundet uke 10, dvs. at jeg nå starter på uke 11, så nå er det heldigvis ikke lenge til morkaken har tatt over progesteronproduksjonen. Tror det skal skje en gang mellom uke 10 og 12. 

Legen skulle også prøve å henvise meg til diagnostisk ultralyd i uke 12-13. Jeg har sagt at jeg ikke vil ta duotesten, dvs. selve blodprøven, men at jeg gjerne vil ta den ultralyden som man tar rett etterpå. Hun trodde det kunne la seg gjøre, så krysser fingrene.

En av grunnene til at jeg ikke vil ta duotesten, er at den ikke gir noe klart svar. Man får bare vite at fosteret sannsynligvis har så og så stor risiko for å ha kromosonfeil. Det syns jeg vil være mer stressende å vite enn å kutte ut hele testen. Dersom sykehuset mener at risikoen for kromosonfeil er stor nok, vil de henvise videre til fostervanns- eller morkaketest, men pga. litt forhøyet abortrisiko etter de testene, er det uansett helt uaktuelt for mitt vedkommende.

En som har opplevd dødfødsel som følge av fostervannslekkasje, tar ikke frivillig en test som i verste fall kan føre til nettopp fostervannslekkasje. Det nytter ikke å si at risikoen er forsvinnende liten, for jeg har allerede gjennomgått mye som bare skjer med en liten prosentandel.

Dessuten er jeg mer opptatt av å få vite at barnet ikke har f.eks. ryggmargsbrokk, leppe- og ganespalte eller hjertefeil. Det er ting de vil prøve å gjøre noe med ved f.eks. å ha et spesialistteam klart ved fødsel, mens kromosontestingen egentlig bare har ett formål, og det er å gi meg et valg om jeg likevel vil beholde fosteret.

Det er en problemstilling jeg aller helst vil slippe å bli stilt overfor. Som motstander av aktiv dødshjelp generelt klarer jeg ikke å se for meg at jeg under noen omstendighet skulle klare å velge bort mitt eget barn, uansett hvor sykt det måtte være, og jeg er redd for at om jeg tar alle disse testene, kan jeg ende opp med å bli satt under massivt press til å gjøre akkurat det. Selvbestemt abort kan fort fortone seg som frivillig tvungen abort.

Uansett ville det forsure resten av svangerskapet og i verste fall føre til dårligere oppfølging (det gjelder særlig de tilstandene som legene noe forenklet kaller “uforenlig med liv”), og det vil jeg ikke risikere. Samtidig vil jeg ikke gå glipp av verdifull informasjon om tilstander som legene kanskje til og med kan utbedre mens jeg ennå er gravid, og derfor har jeg takket ja til ultralyddelen, så får vi se hva det blir til.