Licensed from: Instudio68 / yayimages.com
Jeg var veldig spent før første timen på fødepoliklinikken i dag og sovnet ikke i natt før fuglene hadde begynt å synge igjen. Var derfor rimelig groggy da jeg stod opp, og hadde mild hodepine idet jeg dro hjemmefra, men motstod fristelsen til å ta en Paracet. Det ble heldigvis litt bedre da jeg kom ut i frisk luft.
Vel fremme kjente jeg plutselig gråten i halsen, for der var det veldig mye som trigget vonde minner: Sykehuskapellet der vi holdt minnestund for tvillingene og jordfestet dem og uteområdet der jeg hadde prøvd å gå tur på skjelvende føtter etter dødfødslene. Jeg så også benken der mor var blitt sittende alene etter minnestunden fordi hun ikke orket å bli med meg opp på fødeavdelingen igjen for å hente epikrisen.
Sist jeg var på poliklinikken, var på ettersamtale med overlegen. Da hadde vi ennå ikke rukket å få satt opp gravsteinen eller hatt urnenedsettelse på kirkegården, så jeg følte meg fremdeles i krise, selv om jeg gjorde gode miner til slett spill og fokuserte på det praktiske i samtalen.
Forut for denne timen var jeg livredd for at Lille mirakel kunne ha takket for seg siden jeg hadde sluttet med Prednisolon, men det viste seg heldigvis å være helt ubegrunnet: Han eller hun måler nå et sted mellom 2,7 og 2,9 cm, alt etter vinkelen på bildene. Begynner så smått å ligne på en ordentlig baby og lå og sprellet rolig inni forsterhulen under hele seansen. Legen var også fornøyd med hjerterytmen. Livmorhalsen måler fortsatt 3,4 cm og er godt lukket.
Det tok ikke lang tid før vi landet på å sette inn arabinpessar. Overlegen hadde riktignok aldri gjort det før, men de hadde ett liggende på fødeavdelingen, så jeg skulle komme tilbake dit i morgen formiddag. Da ville det være en lege fra et annet sykehus der også som hadde mer erfaring med dette, som kunne bistå. De skulle dessuten ta vaginalprøver samtidig for å sjekke for infeksjon.
Jeg skal altså få hjelp av hele to leger i morgen, og deretter skal jeg komme tilbake på kontroll om fjorten dager. Jeg teller litt på knappene om jeg skal ta meg bryet med å gå en gang privat innimellom. Om alt føles ok med pessaret og jeg ikke har noen flere kramper, nedpress eller blødninger, er det egentlig ingen stor grunn til det, men jeg må se an psyken. Om jeg får det for meg at livmorhalsen er i ferd med å forkorte seg eller blir redd for at fosteret kan ha dødd, er det nok best med den lille forsikringen allikevel. Alt for sjelefreden!
Før timen lurte jeg på om jeg måtte bestille billetter til Riga i løpet av helgen, i tilfelle det skulle vise seg umulig å få satt på arabinpessar her (enten fordi de ikke ville eller ikke kunne det), så nå er jeg bare så utrolig glad og lettet over at det hele løste seg så lett uten noe mere om og men. En stor bør er falt av skuldrene, for denne samtalen har jeg gruet meg til lenge.
Så bra at det ordnet seg 🙂 Og at ingen forsøkte å krangle på om du skulle ha passaret. Vet jo hvor prosedyrestyrt mange innen offentlige kan være.
Maria: Ja, da jeg mistet tvillingene, hadde de ennå ikke begynt å bruke det fordi de avventet resultatet av en studie i Spania først. Nå snart to år etter avventet de fremdeles det samme studiet, og konklusjonen hellet i retning av at det ikke hadde noen signifikant effekt, så de kom sannsynligvis ikke til å bruke det noe særlig, men var heldigvis villige til å gjøre noen unntak, der jeg tydeligvis blir det første. Det arabinpessaret som skal settes inn, er sannsynligvis det samme som det overlegen lovte å bestille på ettersamtalen i forfjor høst (!)
Ååååå så herlig at alt er bra <3 Blir like letta hver gang 😉 Håper alt går bra i morgen 😉
ivfetter40: Ja, jeg hadde dere friskt i minne den gangen dere skulle ta Nipt-test i København, så nervene var temmelig tynnslitte …
Så bra! Lykke til i morgen!
Veggie: Tusen takk skal du ha!