Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Jeg måtte nærmest slepe meg til akupunktøren i dag, men vi fikk en nyttig samtale.

Hun kommer til å arbeide enda mer med å styrke livmorhalsen ved hjelp av nålene. Livmorhalsen er visst en muskel, og målet er å bedre holdefunksjonen. Den kan også forlenges, så en forkorting kan reverseres så lenge den ikke har åpnet seg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hun sa jeg måtte begynne å legge meg ned allerede nå og hvile mye. Ligging var visstnok mye mer effektivt enn sitting.

Det gav meg et deja vu til da jeg var hos den private gynekologen og målte livmorhalsen til rundt 1,5 cm i uke 20+4, dagen etter at jeg hadde fått den katastrofale beskjeden på sykehuset om at den hadde flatet ut og allerede var åpen.

Da sa den private gynekologen til meg at jeg fremdeles kunne klare det med et nødskrik, vel og merke forutsatt at jeg ikke fikk noen infeksjon. Men jeg måtte ligge så mye som mulig og helst med beina opp. “Dette er ren tyngdekraft,” forklarte hun. Da jeg spurte om jeg fremdeles kunne gå i dusjen, svarte hun nølende ja, men da jeg spurte videre om jeg også kunne lage mat, kom det kontant: “Helst ikke.”

Jeg skjønte tegningen. Det var ikke så vanskelig, for nedpresset var til å ta og føle på hver gang jeg reiste meg opp. Jeg hadde tatt drosje til legekontoret, men hadde store problemer med de få metrene jeg likevel var nødt tll å gå, og jeg klarte ikke å sitte rett opp og ned på venteværelset.

Da jeg kom hjem, satte jeg på vannkokeren for å lage te og et vannbad med ferdigmiddag fra Fjordland, og satte meg deretter ned på kjøkkengulvet for å vente mens jeg matet og koste med katten. Da alt var ferdig, tok jeg det med meg til soverommet og spiste og drakk på sengen. 

Ikke så lenge etterpå måtte jeg på do, og mens jeg satt der og såvidt hadde begynt å trykke, kjente jeg plutselig at noe rusjet nedover skjeden. Jeg kjente forsiktig med hånden nedenfor og oppdaget en “såpeboble” som stakk ut. Jeg skjønte med en gang at det var fostersekken til tvilling 1 og ble skikkelig redd. Nærmest krøp tilbake til sengen og la meg med baken over en hodepute og beina opp mens jeg ringte til fødeavdelingen.

De sa de skulle sende en ambulanse med en gang. Jeg måtte da forklare at jeg var alene hjemme, og at ytterdøren var låst. Siden jeg ikke kunne røre meg, ble vi enige om at ambulansepersonalet skulle komme inn gjennom soveromsvinduet fra hagen som heldigvis stod åpent.

Det tok bare ti minutter før de kom. I mellomtiden hadde såpeboblen sklidd innenfor åpningen igjen, men jeg kunne kjenne at fostersekken fremdeles hang langt nede i skjeden. Siden det var fare for tvillingfødsel, hadde vakthavende jordmor for sikkerhets skyld sendt to ambulanser, men da anestesilegen så at jeg ikke hadde rier, sendte han den andre tilbake. 

Jeg ble båret ut av fire personer i påsyn av alle naboene og kjørt til sykehuset. Det var en kort tur, men i løpet av den sank blodtrykket hele veien, uten at jeg selv merket så mye til det. Jeg ble plassert i en seng på observasjonsposten og fikk først bekken så jeg skulle slippe å gå på toalettet. Deretter ble jeg trillet inn på nabokontoret for ultralyd.

Der ble det nok en gang konstatert at tvillingene hadde det fint og ikke virket stresset. Legen tok for sikkerhets skyld en gjennomstrømningstest av navlestrengene som også var helt fin. Jeg ble så lagt inn på såkalt sosial indikasjon, dvs. at jeg var alene hjemme, men fikk beskjed om at jeg heretter kunne gå på do selv. Dette var i helgen.

Jeg trenger vel ikke forklare hvorfor jeg satt med hjertet i halsen hver gang jeg skulle gjøre mitt forbødne etter det. Jeg turte ikke lenger presse på for å tømme blæren helt, men slappet i stedet av på lukkemuskelen og lot urinen sildre langsomt og ukontrollert ut. Heldigvis hadde jeg ganske løs mage, for ellers hadde jeg ikke turt å gjøre nummer to i det hele tatt mer. Jeg fant også ut at om jeg lente meg framover mens jeg satt på doskåla, ble nedpresset betraktelig mindre.

En annen ting som lettet på trykket, var å stille sengen inn slik at jeg lå i slak nedoverbakke, dvs. med hodet ned og føttene opp. Jeg hadde mindre murringer da, og dessuten fikk det blodtrykket tilbake til normalen, så det slo to fluer i en smekk. Dessverre hadde de ikke magnesium på sykehuset, så jeg måtte innimellom ta litt Paracet.

Ellers hadde jeg med meg progesteron i håndvesken. Klinikken hadde nemlig bedt meg om å begynne å ta det igjen, til tross for at jeg egentlig hadde sluttet helt over tre uker tidligere. Problemet var bare at jeg ikke hadde så mange piller igjen siden koordonator hadde regnet nøye etter hvor mange jeg ville trenge da jeg kjøpte dem på klinikken, og da hadde hun ikke tenkt på å ha noen i reserve i tilfelle nødtilfelle. Sykehuslegen som undersøkte meg ved innleggelsen, bare blåste det vekk og sa at det var for sent å begynne med progesteron nå, så nok en gang følte jeg meg overlatt til meg selv.

Da helgen var over, ble jeg kalt inn til overlegen. Hun hadde tydeligvis fått med seg at klinikken min hadde anbefalt progesteron og var faktisk enig med dem (!) Hun sa at så lenge fostersekken hang halvveis ned i skjeden, kunne det trigge prostaglandin, som igjen kunne sette i gang fødsel. Stikkpiller med progesteron kunne motvirke det. Jeg spurte om det var verdt infeksjonsfaren å sette stikkpiller når livmorhalsen var åpen, men det hadde hun ingen motforestillinger mot. Tvert imot sa hun at forskning viste at det var mest virkningsfullt å sette pillene lokalt da jeg foreslo at jeg kanskje heller kunne ta dem oralt.

Deretter fikk jeg tilbud om å reise hjem igjen, noe jeg takket ja til siden moren min hadde kommet på besøk. Det som ble utslagsgivende, var at jeg samme morgen hadde fått beskjed om at jeg heretter skulle “aktiviseres” – tilsynelatende for å unngå blodpropp – og bl.a. hente matbrettene mine selv. Det føltes altfor tungt å bære på dem, og veien til rommet altfor lang, så jeg tenkte det da var bedre å være hjemme og bli passet på av mor.

Det var egentlig meningen jeg skulle til den faste gynekologen min to dager etter for å ta nye infeksjonsprøver, men overlegen sa at det ikke var verdt risikoen med mindre jeg følte meg dårlig. Hun sa også at i mitt tilfelle var følelsen av nedpress helt reell og noe jeg måtte ta på alvor, i motsetning til hva de vanligvis sa til pasientene sine.

Jeg tok derfor drosje hjem med mor den dagen, etter at vi hadde vært innom sykehusapoteket først og tatt ut resept på rådyre progesteronstikkpiller. Der ventet det en forskremt pus som tydeligvis hadde fått seg en alvorlig støkk da matmor plutselig var blitt hentet av vilt fremmede og båret ut. Moren min hadde flyttet inn dagen etter, men da hadde den gjemt seg, stakkars liten.