Licensed from: Gajus / yayimages.com

Dagen startet dårlig med katastrofetanker over en lav sko, så istedenfor å få en sårt tiltrengt formiddagslur etter å ha tatt alle morgenmedisinene, ble jeg liggende og gruble. Bare tanken på at den lille kunne ha takket for seg siden sist, var ikke til å holde ut. Jeg prøvde å berolige meg selv med at den eneste fosterdøden jeg noen gang har opplevd i mors liv, var før hjertet hadde kommet ordentlig i gang med å slå, og jeg hadde allerede vært forbi det stadiet på forrige ultralyd. Men djevelens advokat i meg sa noe annet, nemlig at historien tilsa at det var meningen jeg skulle gjennomgå hver eneste variant på menyen av avbrutte svangerskap.

Ultralyden viste heldigvis at Lille mirakel hadde vokst til hele 1,5 cm siden sist og hadde stor og tydelig plommesekk. Det var også i ferd med å danne seg morkakevev på bakre veggen i livmoren, så mest sannsynlig vil plasseringen av morkaken bli der, selv om det var for tidlig å si helt sikkert enda.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det eneste jeg ikke likte særlig godt, var lengden på livmorhalsen. Legen kom fram til 3,2 cm, og jeg er bare i uke 7+5. Den eneste gangen jeg ble målt i tvillingsvangerskapet før det gikk galt (av samme private gynekolog fordi jeg ba ekstra om det ved et rent innfall – det var ikke han som hadde hovedansvaret for svangerskapsoppfølgingen), var i uke 13+1, og da var livmorhalsen 3,8 cm. Den gangen sa han til meg at 3-4 cm var fint, men senere har jeg funnet ut at de fleste ligger på 4-5 cm såpass tidlig i svangerskapet.

Den gode nyheten er at den var lukket og fin, så jeg har ikke panikk, men jeg tar det som et tegn på at jeg ikke lenger kan vente til 2. trimester med å roe ned. Så fra nå av tar jeg alltid trikken, selv om jeg bare skal ett stopp, og selv om det er lenge til neste trikk.

Jeg får bare være glad for at jeg har fått en advarsel før det er for sent å gjøre noe med det. Jeg tok nemlig en spasertur til postkontoret i dag for å hente en pakke. Syntes først det gikk strålende og var veldig fornøyd med at jeg ikke svimlet på veien som dagen før (kommer tilbake til det senere i innlegget). Men på veien tilbake sjanglet jeg til slutt, og på toppen av det hele måtte jeg ut igjen etter bare en halvtime hjemme for å rekke gynekologen. Det skal ikke gjenta seg.

Legen kunne også se stedet jeg hadde blødd fra, og det lå utenfor fosterhulen, så Lille mirakel har ikke merket noe til det. Opplevde akkurat det samme med tvillingene rundt denne tiden av svangerskapet. Jeg hadde heldigvis ingen blødninger i går, så tok endelig sjansen på å sette ny Fragmin-sprøyte i dag. Foreløpig har det gått bra, så krysser fingrene. 

I går fikk jeg sovet i to timer om formiddagen, og etter det var jeg pigg nok til å komme meg av gårde til fertilitetsakupunktøren. Turen dit føltes imidlertid som rene maratonløpet. Jeg var plutselig blitt både svimmel og andpusten, og ene hoften verket og strittet imot. Da jeg kom fram, ble jeg lagt i stabilt sideleie på en av benkene istedenfor å sitte på venteværelset til det var min tur, og jeg sloknet nesten helt.

Jeg fikk ligge ekstra lenge og følte meg nokså uthvilt etterpå. Hadde planer om å gå på apoteket på hjørnet og ta ut mer Cetirizin mot pollenallergi når jeg først var der, men da jeg så hvor langt bak jeg var i køen, la jeg bare fra meg kølappen og gikk ut igjen. Man kan trygt si at tålmodigheten var like redusert som utholdenheten, he, he. Det hjalp heller ikke at jeg kjente på masse murringer med en gang jeg reiste meg opp fra akupunkturbenken, så jeg hadde det travelt med å komme meg trygt hjem igjen. 

Fikk også akupunktøren til å måle blodtrykket siden jeg hadde vært så svimmel på veien dit. Det var lavere enn sist, men fremdeles innenfor normalen. Da jeg var gravid med tvillingene, slet jeg veldig med lavt blodtrykk. Legene er som regel strålende fornøyde med det siden det ikke er farlig rent medisinsk sett, men det er ikke noe særlig når man ikke en gang greier å stå oppreist i dusjen.

I løpet av årene utenlands har jeg fått en del gode kjerringråd av helsepersonell fra ulike deler av verden mot lavt blodtrykk. For i motsetning til norske leger som bare trekker på skuldrene og sier at dette ikke er noe de behandler,  ser de utenlandske legene faktisk på det som et helseproblem når pasienten har så lavt blodtrykk at det blir et problem å fungere i hverdagen. Sent i tenårene og i mesteparten av tjueårene var jeg nemlig såpass plaget at jeg innimellom besvimte flere ganger og ikke en gang kunne gå ut alene.

At ukontrollerte fall ikke regnes som et helseproblem her til lands, er det ingen utlendinger som forstår, men jeg lurer litt på om det kan ha noe med saken å gjøre at det stort sett er unge jenter som er plaget av dette. Høyt blodtrykk derimot er noe man kan dø av og som dessuten tradisjonelt har rammet middelaldrende menn med desto mere makt, noe som gir ditto status i legeverden. Trenger jeg si noe mer?

Samme kan det være, for takket være utenlandsoppholdene er jeg nå i stand til å hjelpe meg selv med ulike triks i hverdagen, til tross for at jeg ikke får noen medisin av legene her til lands. Bl.a. var det en nevrolog på et velrenommert sykehus på kontinentet som rådet meg til å bruke noe han kalte vekselbad, som visstnok var en gammel og velutprøvd metode fra kursteder. Den går kort og godt ut på å ta varme og kalde bad om hverandre i rask rekkefølge. Et annet triks som en sykepleier i Mellom-Europa tipset meg om, var å legge kalde omslag på pulsårene. Et tredje råd som jeg fikk av en asiastisk lege, var å drikke mye generelt for å forebygge og drikke noe søtt når jeg kollapset. En lege fra Middelhavet gav meg vitamin- og mineralsprøyter for å få meg på beina igjen etter en episode med blodtrykksfall, en lege fra Midtøsten anbefalte B-vitaminsprøyter og en lege i Paris rådet meg til alltid å ha druesukkertabletter i veska etter at jeg hadde falt om på gata. Sistnevnte gav meg dessuten en form for vidundermedisin som virket som en drøm, men jeg ble litt betenkt da jeg oppdaget at det stod med liten skrift at tablettene kunne gi utslag på dopingprøver … uups! Ellers var alle samstemte i at det gjaldt å legge hodet lavt og føttene høyt i kriser, og at jeg gjerne måtte drikke mere kaffe, te og rødvin og ikke være så redd for salt. Dessuten fikk jeg bekreftet at jeg var mere utsatt i varmt vær og rett etter at jeg hadde spist middag.

I går fikk jeg også innkalling til gynekologspesialisten, men ikke før i september, dvs. i slutten av uke 19, eller nærmere bestemt i uke 18+6. Det er bare ti dager før det ble oppdaget at livmorhalsen hadde ugjenkallelig åpnet seg sist. For det jeg vet, kan den ha vært faretruende forkortet allerede da. Jeg var faktisk på ordinær ulralyd i uke 18+6 med tvillingene, men jordmoren som utførte undersøkelsen, bare avfeide meg med at det ville legene se på senere da jeg ba henne om å sjekke livmorhalsen. Den timen var ikke planlagt før et par uker etter at jeg hadde født …

Vi ble enige om at den private legen skulle be kollegaen om å ta meg inn tidligere, og at jeg skulle ringe sykehuset og purre på overlegen så ikke henvisningen min forsvant i papirbunkene på poliklinikken. Forhåpentligvis er hun ikke på ferie eller har studiepermisjon. Legen forsikret meg også om at han skulle passe på som en smed så det ikke skulle oppstå noen infeksjoner underveis. Som allerede nevnt, kan vi ikke overlate noe til tilfeldighetene denne gangen.