Licensed from: Ivonne Wierink / yayimages.com
Det siste døgnet har gått med til å la gårsdagens store nyhet synke inn. Så langt har jeg ikke kommet i noen av de tre svangerskapene mine etter at jeg mistet tvillingene. Den gode følelsen som jeg og de to naturterapeutene mine har hatt rundt dette forsøket, har tydeligvis slått til. Samtidig er jeg redd for å jinxe hele greia ved å si det høyt …
Kvalmen har ihvertfall kommet for alvor nå. Jeg er heldigvis ikke spyferdig, så kan likevel ikke sammenlignes med tvillingsvangerskapet, men er såpass uvel at jeg har problemer med å slappe av. Våknet til og med av det grytidlig i morges og fikk ikke sove igjen. I begynnelsen hadde jeg det bare sånn av og til, men nå har det begynt å bli mer eller mindre hele tiden. Sannsynligvis bli det bare verre de neste par ukene, men jeg er klar for det meste.
Jeg hadde ikke før gått gledesstrålende ut av legekontoret i går, før jeg fikk trang til å løpe tilbake for enda en sjekk. For tenk om spiren hadde dødd i mellomtiden? Man blir jo helt tussete av å holde på med dette en stund, og det blir ikke bedre av at man hører andres tragiske historier i tillegg. Begrepet MA (Missed Abortion) var helt ukjent for meg før. Det er når fosteret har dødd, men kroppen (enda) ikke har skjønt det og fortsetter å oppføre seg som gravid istedenfor å iverksette en spontanabort. Mao alle gravides store skrekk siden det gjør at man ikke kan stole på de signalene kroppen gir.
Etter den tidlige morgenturen med hele kroppen i høyspenning, duppet jeg uunngåelig av etter at jeg hadde fått roet meg litt ned igjen hjemme. Våknet med et rykk av alarmen, akkurat idet jeg hadde begynt å sove på det dypeste; ihvertfall føltes det sånn. Det var på tide å skynde seg til fertilitetsakupunktøren. Hele meg føltes som lim, og alle lemmer strittet imot, men jeg kom meg nå av gårde likevel og rakk det akkurat i tide.
Nå skal jeg ha behandlingsfri i hele to dager, og det er en lettelse. Det er ingenting jeg absolutt må gjøre de neste par dagene, annet enn å komme meg en tur til postkontoret. Passer meg veldig godt nå som jeg egentlig skal holde meg mest mulig i ro.
Så bittelitt spor av blødning i dag morges også, men det var så lite og svakt at det var såvidt det var synlig, så dette ser ut til å gå rette veien. Halvverte derfor dosen med Tranexamicumsyre i dag, men tør ikke sette ny Fragminsprøyte igjen før tidligst i morgen. Progesteronsprøytene tør jeg uansett ikke trappe ned på med det aller første.
Er faktisk usikker på om blødningene har kommet av for mye blodfortynnende eller for lite progesteron, eller en kombinasjon av begge deler, men siden jeg merker det så godt med en gang effekten av progesteronsprøytene begynner å gå ut, er det nærliggende å tro at progesteronnivået iallfall har hatt noe å si. Får alltid mer eller mindre ubehagelige kramper i mageregionen når det nærmer seg tid for påfyll, og det ene døgnet der jeg halvverte sprøytedosene og erstattet dem med stikkpillene, gikk ubehaget aldri helt bort og jeg begynte å blø igjen. Jeg hadde da satt den blodfortynnende sprøyten et halvt døgn før jeg trappet ned på progesteronsprøytene og hadde ikke merket noen bivirkninger før det.
Søndag ettermiddag endte jeg på nytt opp i hagen med venninneskravling og bobler. Dvs. at de drakk ekte saker, mens jeg måtte nøye meg med ikke fullt så gode, alkoholfrie bobler, men jeg var godt fornøyd, selv om de ikke var særlig imponert da de smakte på drikken min. Vi spiste vegetarisk fingermat som var veldig god, men etterpå slo magen seg litt vrang, så det må ha vært for mye Fodmap i den. Egentlig visste jeg jo også det, men gav litt blaffen.
Det var godt å slippe å gå rundt og grue seg til ultralyden dagen etter. Tiden gikk fort i hyggelig selskap, men jeg fikk dessverre et par store myggstikk på ene foten som har hovnet opp og klødd så fryktelig at de har plaget meg helt til skrivende stund. Jeg fikk aldri sånne allergiske reaksjoner før, så enten har myggen forandret seg, eller så har jeg det, men heldigvis er det ikke så mye mygg her til vanlig, for da hadde jeg blitt regelrett sprø. Hadde aldri kunnet bo i innlandet.
Nå har jeg snart lest ferdig “Omgitt av idioter” av Thomas Erikson der han deler menneskeheten inn i fire grunnleggende personligheter: Rød, gul, grønn og blå. De røde er ledere, de gule innovative, de grønne medfølgere og det sosiale limet som binder samfunnet sammen, og de blå detaljorienterte praktikere. Uten å ha tatt noen test, ville jeg tippet at jeg selv var en slags blanding av rødt, gult og blått, men at jeg har vært omgitt av grønne mennesker hele livet og strevd med å tilpasse meg dem. De skal visst også være i flertall i samfunnet.
Man kan uansett ikke dele hele menneskeheten inn i fire kategorier og tro at man har svaret på alt, men det har vært et morsomt tankeeksperiment. Boken er også lettlest og egner seg for høytlesing i lystig lag om man har venner som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av psykologi og ikke altfor selvhøytidelige.
