Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
Da jeg hadde satt ettermiddagsdosen med progesteron i dag, sovnet jeg regelrett fra hele pakkingen. Jeg bør mao være effektiv fra morgenen av om dette mønsteret fortsetter. Om formiddagen får jeg nemlig drahjelp av Prednisolon. Merker godt at virkningen av den dabber av utover ettermiddagen og kvelden. Jeg er egentlig utpreget B-menneske, så dette er ganske uvant, men kan like gjerne prøve å justere døgnrytmen min først som sist siden Latvia ligger en time foran oss i tid.
Solkjole og tøfler som ble dynket i omega 3- olje av det lille uhellet mitt i ettermiddag, ligger nå trygt forvart i egen vaskepose på badet. Turte ikke legge dem sammen med resten av skittentøyet. Om jeg har overskudd i morgen, kan det være jeg legger dem i bløt og får dem i vaskemaskinen før jeg reiser – det er selvsagt det moren min ville gjort – men det spørs. Må konsentrere meg om det viktigste først.
Nå drikker jeg soveurtete og er egentlig klar til å sovne igjen hvert øyeblikk, noe jeg også burde gjøre om jeg skal være opplagt til i morgen, men jeg er litt for urolig til det riktig enda, må bare skrive ferdig her først.
Jeg har allerede nevnt et par ganger at jeg tar melkesyrebakterietabletter hver dag. Det er noe jeg begynte med i opptakten til første forsøk for litt over to år siden. Jeg stilte egentlig ikke så mye spørsmål rundt det da, registrerte bare at det så ut til å være ganske vanlig blant gravide og enkelte prøvere. Senere har jeg fått vite at man gjerne får en overvekst av underlivssopp ved høy østrogenproduksjon, og det er jo en aktuell problemstilling både i stimuleringsperioden og når man er gravid. Jeg mistenker også at de stadige progesteronstikkpillene ikke gjør miljøet noe bedre. Det gjør det ihvertfall konstant fuktig. Dessuten vanskeliggjør det også soppkur med vagitorier. Heldigvis tar jeg en type stikkpiller som også kan tas oralt til nøds, som er enda en god grunn til at jeg foretrekker å kjøpe all medisinen jeg trenger på klinikken. Her til lands må man nemlig søke om fritak for å få bruke dem. Jeg har ikke en gang orket å sette meg inn i den papirmølla.
Uansett har jeg vært ekstra påpasselig nå med å bruke melkesyrevagitorier i tillegg siden jeg sendte inn en prøve av abortblodet mitt til Serum-klinikken i Athen i fjor høst. Der konkluderte de nemlig med at jeg riktignok ikke hadde testet positivt på noen av de spesifikke bakteriene de så etter, men at jeg hadde en overvekst av “dårlige” bakterier sammenlignet med “gode” (les melkesyrebakterier), uten at de kunne si meg hvilke disse var. Det ble derfor bestemt at jeg istedenfor å skyte spurv med kanoner og ta antibiotikakur på lykke og fromme, heller skulle prøve å hjelpe de gode bakteriene med å få overtaket ved å tilføre melkesyrebakterier og stoffer som forsuret miljlet, dvs. senket ph-verdien. Så det har jeg egentlig gjort av og på hele veien siden da, men særlig nå i innspurten.
Infeksjoner vil man virkelig ikke ha mens man er gravid, hverken vaginose, soppinfeksjon eller urinveisinfeksjon, for det kan i verste fall starte for tidlig fødsel. Da jeg oppdaget fostervannslekkasje mens jeg var gravid med tvillingene, ble jeg i tilleggg testet for streptokokk B. Det hadde jeg heldigvis ikke, men det er visst en typisk bakterie som kan trigge for tidlig fødsel.
Ellers er det en kjent sak at gravide gjerne strever med magen underveis med alle hormonforandringene, så slik sett kan det også være lurt å ta melksyrebakterier oralt. Sist, men ikke minst blir man anbefalt å ta det mot slutten av svangerskapet for at barnet skal få med seg mest mulig gode bakterier fra fødselskanalen, men det hjelper bare om man føder vaginalt. Ved keisersnitt anbefaler fertilitetsterapeuten min å tilføre barnet melkeyrebakterier etterpå. Det skal visst være ganske viktig for tarmsystemet til de små, men den tid, den sorg.
Om det noen gang blir aktuelt igjen, har jeg ennå ikke bestemt meg for om jeg tør å overlate vurderingene til legene underveis, eller om jeg kommer til å søke spesielt om keisersnitt. Jeg aner ikke hvordan jeg ville reagert på å gå gjennom en ny fødsel og er redd for å bli retraumatisert. Moren min klarer ikke en gang å se på Fødeavdelingen etter å ha vært med på de to fødslene mine der hun har sett begge barna dø foran øynene på seg. Det skal noe til å bevare den nødvendige roen under fødsel etter å ha opplevd noe slikt. Ikke bare en, men to ganger.
Det er ingen tvil om at jeg sliter med tilliten til svangerskapsomsorgen etter dette, men er likevel rolig fordi jeg er blitt lovt mye mer oppfølging neste gang. Det er bare så synd at ting som regel må gå fryktelig galt før man får det tilbudet, men dette kommer jeg til å skrive mye mer om senere.