Licensed from: Sherry / yayimages.com
Halvannet døgn etter fødselen til siste tvillingen, ble jeg trillet opp fra intensivavdelingen til fødeavdelingen. Da ble jeg regnet som såpass frisk at jeg ikke lemger trengte en egen sykepleier som satt ved siden av meg og observerte hele tiden.
Jeg hadde ligget på barneintensiven av alle ting fordi det ikke var plass på den vanlige intensiven. Heldigvis var jeg såpass sløv at jeg ikke orket å følge med på det som foregikk rundt meg, men jeg registrerte såvidt mange pårørende som kom innom på besøk. Så lenge jeg lå på intensiven, handlet det meste om å overleve, så jeg holdt alle tanker og følelser på en armlengdes avstand og vel så det og prøvde å leve i nuet. Jeg hadde uansett ikke krefter til å sørge.
Jeg ble med vilje flyttet tilbake til observasjonsposten på fødeavdelingen og ikke til barselavdelingen for at jeg skulle skånes for alle de nybakte foreldrene med nyfødte barn. En jordmor uttrykte det litt uheldig med å si til meg at jeg skulle slippe å føle på egen mislykkethet ved å måtte se på andres vellykkethet. Hun mente nok å si at jeg skulle slippe å føle på egen ulykke ved å se på andres lykke. Jeg var glad jeg hadde såpass sterk psyke oppi det hele at jeg greide å la de dypt sårende ordene passere. Skulle jeg liksom få gnidd inn at jeg var mislykket på toppen av det hele nå? Holdt det ikke lenge at jeg hadde mistet det kjæreste jeg eide? For jeg følte virkelig ikke at det var jeg som hadde feilet, og jeg visste at det var sykehusets oppgave å sørge for at jeg ikke skulle føle det slik heller.
Første kvelden tilbake på observasjonsposten begynte jeg å kjenne på en intens tomhetsfølelse og en vond klo som klemte til om hjertet. Jeg prøvde å se på fjernsyn, men etterhvert ble den snikende følelsen stadig mer uutholdelig. Jeg følte at jeg stod på kanten av avgrunnen der det bare fantes et ubarmhjertig, iskaldt mørke. Jeg ba om innsovningstabletter og mere smertestillende, for det var plutselig klin umulig å sovne uten, men jeg våknet igjen av bpde fysisk og psykisk smerte bare få timer etter.
Neste morgen kom plutselig barseltårene for fullt. Jeg ble sittende urørlig i krampegråt fra frokost til lunsj med grøtskjeen i hånden uten hverken å spise eller skifte stilling. Jeg var så trøstesløs at jeg rett og slett ble livredd meg selv. Hele situasjonen var bare fullstendig meningsløs, og kroppen gjorde opprør. Jg hadde heldigvis fått noen tabletter på intensiven som skulle hindre meg i å få melk, så jeg slapp å plages med det, men ikke lenge etter barseltårene kom nattsvetten der jeg våknet hver morgen med dyvåte håndflater.
Etter at jeg kom tilbake til føden, måtte jeg bli på sykehuset i fire døgn til. Infeksjonsmedisinsk avdeling turte nemlig ikke slippe meg ut før jeg var ferdig med antibiotikabehandlingen. Det betydde at jeg måtte ordne med minnestund og kistenedleggelse fra sykehussengen. Jeg var så svak at jeg nesten ikke greidde å spasere en runde ut hver dag, og måtte sette meg ned og hvile flere ganger på veien. Det var akkurat som om jeg ikke eide kondis. Rent mentalt var jeg på fullstendig overbelastning, så det å skulle organisere en begravelse midt oppi det hele, ble nesten en umulig oppgave. Heldigvis hadde jeg moren min der til p ta seg av alt det praktiske, men jeg måtte likevel ta stilling til mange vanskelige ting som jeg helst ikke ville måtte forholde meg til. Hver eneste lille avgjørelse tok enorme krefter. Det var så mange viktige avgjørelser å ta midt i barseltåken som kroppen min overhodet ikke var innstilt på å ta.
Jeg orket ikke å være med på kistenedleggelsen, så den gjorde mor alene i sykehuskapellet, men jeg var med på å bestemme hva som skulle legges oppi kisten sammen med englebarna mine. Vi la det hele utover sykehussengen og tok bilder. Mor tok også bilder i kapellet av barna liggende i kisten. Jeg har ennå ikke orket å se på de bildene.
For å slippe å måtte ta stilling til hvor de skulle begraves og sette sammen en passende minnestein i hui og hast, bestemte jeg meg for å la dem kremeres etter minnestunden. Da kunne jeg konsentrere meg om minnestunden og vente med urnenedsettelsen til jeg hadde fått summet meg. Hele begravelsesverden var ny for meg. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli kjent med et begravelsesbyrå før jeg måtte begrave foreldrene mine. Jeg ante ingenting om prosedyrene, og det var utrolig mye å sette seg inn i selv om byrået sørget for det meste.
Hele tiden gikk jeg rundt og bar på en smerte som var så stor og intens at jeg aldri fikk fred. Vi ramlet over en lekeplass på sykehusområdet da jeg skulle lufte meg, og det var mer enn nok til å sette meg helt ut av fatning. Jeg hadde overhodet ingen kontroll over tårene og brøt sammen. Den dagen jeg kom hjem fra sykehuset, stod det av alle ting en tvillingvogn utenfor huset. Jeg måtte bare skynde meg inn for å slippe å hulkegråte i alles påsyn. Den vognen hadde aldri stått der før, og jeg har aldri sett den siden, så det må ha vært noen som var på besøk akkurat den dagen. Noen ganger kan tilfeldighetene være grusomme.
De første dagene hjemme gikk med til møte med prest og arrangering av minnestunden. Da kisten stod i begravelsesbilen og skulle kjøres bort til kremering, brøt jeg fullstendig sammen, og snørr og tårer rant uhemmet. Jeg hadde gitt opp å tørke mer bort. Presten var god som gull og gav meg et par engleøredobber som jeg senere hadde på meg under urnenedsettelsen to måneder etter.
Den første tiden hjemme var mor hos meg hele tiden. Jeg turte ikke være alene, og det hadde også vært viktig for sykehuset da de skrev meg ut. Samtidig orket jeg ikke å forholde meg til utenforstående og takket nei til alle tilbud om besøk på sykehuset. En god venninne tok kontakt som tilfeldigvis var i byen og ville treffe meg. Siden hun bodde så langt borte, gjorde jeg et unntak, til tross for at jeg akkurat hadde kommet hjem. Det endte med at jeg måtte møysommelig forklare hva som hadde skjedd, og etterpå følte jeg meg bare enda verre. Det hjalp overhodet ikke å snakke om det, snarere tvert imot. Så da neste venninne kom innom noen dager senere, gjorde jeg gode miner til slett spill og lot som ingenting. Hun vet til dags dato ennå ikke at jeg er blitt englemor.
Så lenge jeg var gravid, følte jeg alltid på at jeg hadde selskap, selv om jeg aldri klarte å kjenne noen direkte spark. Men det summet og vibrerte inni magen døgnet rundt, så fra 2. trimester var jeg aldri i tvil om at det var liv der inne. Da ble det desto mer ensomt å skulle legge seg første kvelden alene tilbake i egen seng med tom mage. Det var bare helt feil. Den uendelige tomhetsfølelsen forsvant ikke før jeg egentlig skulle hatt termin, fire måneder senere. Det ble en ubeskrivelig trist allehelgensdag det året.
Jeg mistet altså barna mine i 22. svangerskapsuke. Det tilsvarer i sjette måned etter gammeldags beregning. Iføle sykehuset hadde jeg hatt en senabort fordi jeg ennå ikke hadde fullført uke 22, men de skrev likevel dødfødsel i sykemeldingen min. På utenlandske nettsider satte de grensen mellom senabort og dødfødsel ved uke 20, så det er tydeligvis et definisjonsspørsmål. Jeg blir uansett regnet som annengangsfødende neste gang jeg er gravid. Ifølge legen hadde livmoren min utvidet seg tilsvarende uke 27-28 siden jeg bar på tvillinger.
