Etter å ha blødd i 17 hele dager med flere svære klumper, troppet jeg forventningsfullt opp hos gynekologen forrige fredag. Til min store skuffelse var alt av fosteranlegg, fostersekk, morkake og plommesekk fremdeles igjen. Til sammenligning var det bare noen få rester igjen etter en knapp uke med blødning da jeg aborterte i vår. Så da var det ingenting annet å gjøre enn å sette de fryktede abortpillene om kvelden. De store klumpene hadde tydeligvis bare vært størknet blod.
Men først fikk jeg gyn til å ta vaginale prøver for å se om vi kunne finne ut noe mer om de bakteriene som Athen mente jeg kunne ha. Svaret skulle ta litt over en uke, så jeg venter fremdeles i spenning.
Cytotec-kuren ble like smertefull som fryktet og vel så det, men heldigvis hadde jeg vært smart nok til å samle sammen mye sterkere krutt av smertestillende enn det legen hadde ment skulle være nok. Det gjorde det sånn noenlunde levelig, men smertene bygget seg så fort og kraftig opp at det var vanskelig å holde tritt med doseringen. Til slutt hadde jeg så vondt at det minnet faretruende om fødsel i siste stadium av åpningsfasen og begynte å bli desperat fordi jeg allerede hadde brukt opp dagsdosen av diclofenac og bare hadde en liten rest igjen å gå på av Pinex forte. Da kom jeg heldigvis på hva sykehuset hadde gjort da dagsdosen av paracet var brukt opp: De satte morfinsprøyte som var det eneste som virkelig monnet. Dessverre hadde jeg ikke noe sånt liggende i huset og så for meg at jeg ringte føde-gyn på sykehuset i ren deperasjon uten å få gehør. Det var da den lysende ideen dukket opp som skulle redde meg fra smertehelvetet: Cosylan! Jeg hadde en rest igjen av hostesaft med codein og tok en durabelig slurk av den. Nød lærer virkelig naken kvinne å spinne!
