Jeg kunne ikke dy meg og dro til privat gynekolog i dag i håp om å få en nærmere avklaring. Det fikk jeg forsåvidt, men det var ikke det svaret jeg hadde ønsket meg.
Vi begynte konsultasjonen med å konstatere at forrige hcg-måling på 22 000 i uke 5+5 var veldig bra og bekreftet at jeg i dag var enten 7+1 eller 7+2 på vei, alt etter hvilken terminkalender man følger.
Deretter brukte hun ikke lang tid før hun utbrøt: “Jeg ser ikke noe foster som tilsvarer denne svangerskapslengden.” Og så kom den fatale dommen: “Jeg finner ingen hjerteaktivitet.”
Det gikk veldig fort, men jeg så bare en livløs liten reke liggende inntil veggen av fostervannshulen. Gynekologen sa at embryoet så ut til å være litt over 6 uker gammelt, men jeg glemte å spørre om eksakte mål i det følelsesmessige kaoset som oppstod.
Dette stemmer forsåvidt overens med at jeg hadde masse vonde murringer og brun utflod forrige helg … Kanskje fikk jeg et hormonfall fordi spiren hadde begynt å takke for seg? Legen trodde iallfall ikke noe på teorien om sen festing, så da må det ha vært siste krampetrekning vi så på ultralyd i forgårs.
“Vi må ta hcg-prøve både i dag og i overimorgen,” avsluttet den kiltkledde, før hun konkluderte: “Vi må være helt sikre.” Jeg fikk henne til å slenge på en tsh-måling med det samme, men var for åndsfraværende til å ta med blodsukkeret. Det er vanskelig å være helt tilstede når man er i sjokk. Jeg greidde attpåtil å rive ned litt av forhenget i forvirringen da jeg skulle kle på meg igjen, men legen tok det heldigvis pent.
Siden dagens blodprøve ikke blir sendt til laboratoriet for analyse før på mandag, får jeg ikke svar fra legekontoret før tidligst onsdag. Mandagens prøve vil jeg ta direkte hos Furst, så den vil jeg få tilsendt på sms når den er klar. Mao vil jeg sannsynligvis vite resultatet av den siste prøven først. Det viktigste er at begge svarene foreligger når jeg skal på ny ultralyd hos den vanlige gynekologen min onsdag ettermiddag.
Inntil videre fortsetter jeg å leve som gravid og tar pliktoppfyllende alle pillene mine frem til den endelige dommen er avsagt: Jeg har nå opplevd min første MA (Missed Abortion). Det er ikke en klubb jeg har hatt spesielt lyst å bli med i. På den positive siden har jeg med dette faktisk oppnådd å krysse av for hele menyen av ulike former for misting, så nå kan det vel ikke skje noe mer? I hodet er jeg allerede i gang med å planlegge neste forsøk. Så lenge det er små spirer igjen i fryseboksen, er det fortsatt håp <3
Så forferdelig triste nyheter! Håper så inderlig hcg nivåene viser økning, men skjønner at det kan være vanskelig å tenke positivt nå. Heldigvis er det enda litt håp siden de vil ta prøver for å være helt sikker. Uansett, tenker på deg<3
Så trist å lese. Jeg kom nettopp iver bloggen din og syns dette var veldig interessant lesestoff! Kan jeg spørre hvor gammel du er? Og hvorfor du gjør ting i Riga i stedet for Norge/Danmark?
Therese: Jeg dro først til Danmark fordi jeg var enslig og fertilitetsbehandling for single er forbudt i Norge. I utgangspunktet var eneste grunnen til at jeg søkte fertilitetsbehandling at ieg manglet en mann. Men årene gikk, og deretter måtte jeg videre til Latvia fordi jeg bikket aldersgrensen i Danmark som er 46 år.
Onskemamma.blogg.no: Takk søte deg <3 Sender masse gode vibber din vei også!