Kort fortalt har jeg vært gravid tre ganger. Første gang var det ved et ufrivillig arbeidsuhell, andre gang var det spontant og uplanlagt og siste gang var det veldig etterlengtet. Alle tre er blitt avbrutt, men ingen av svangerskapsavbruddene har skjedd frivillig, og de har kostet meg mye, særlig psykisk.
Første gangen satte fosteret seg fast i egglederen og måtte opereres ut under stor dramatikk i uke 11. Det gjorde at jeg ble livredd for å bli gravid igjen og gjorde alt jeg kunne for å unngå det i flere år etterpå.
Andre gangen spontanaborterte jeg i uke 12, kort tid etter arbeidsrelatert flytur jorden rundt. Etter det bestemte jeg meg omsider for å bli en aktiv prøver. Siden jeg da manglet en mann, betydde det at jeg måtte bite i det sure eplet og ty til assistert befruktning.
Tredje gangen sviktet livmorhalsen i uke 21 ….
Siste gangen var per definisjon et risikosvangerskap fordi jeg ventet tvillinger. Men siden alt annet utenom alder var på stell, havnet jeg likevel i kategorien ukomplisert tvillingsvangerskap. Med andre ord fikk jeg mer oppfølging enn vanlig, men minst mulig til tvillinggravid å være. Dermed fikk livmorhalsen min anledning til å åpne seg under den økende tyngden hele fire uker før noen overhodet hadde tenkt å sjekke den. Naiv som jeg var, hadde jeg hele tiden gått ut fra at det ble holdt et øye med den under alle undersøkelsene, selv om den ikke eksplisitt ble målt, men så feil kan man altså ta.
Om det blir noen neste gang, vil jeg for alvor havne i kategorien risikosvangerskap siden jeg fødte førstemann helt uten rier og det ikke var noen opprinnelig infeksjon som hadde gjort at livmorhalsen til slutt sviktet. Da vil ingenting bli overlatt til tilfeldighetene; det skal jeg sørge for!