En gledens dag

Det har gått en evighet siden sist jeg var her inne, men i dag har jeg virkelig nådd en milepæl i graviditetens forunderlige verden: Jeg er akkurat 15 uker på vei og har for første gang på 10 uker pusset tennene uten å brekke meg, hurra!

De forhatte progesteronpillene må jeg imidlertid fortsatt ta. For det var dessverre ikke slik at jeg kunne slutte tvert ved fullgått uke 12. Nei da, det var da nedtrappingen begynte. Så jeg må fortsatt holde ut i fjorten dager til, men nå ser jeg ihvertfall lyset i den andre enden. Bare minn meg om at dersom det noensinne skulle bli aktuelt med et nytt forsøk, vil jeg gjøre det i naturlig syklus …

Jeg har vært litt usikker på hvilken vinkling jeg skal gripe temaet fertilitetsturisme an fra, men de spesielle utfordringene for single er uten tvil en avgjørende del av det hele ut i fra mitt ståsted, så får andre heller fortelle sin historie. Dette er tross alt ikke en doktoravhandling, men min egen selvopplevde fortelling, som selvsagt handler minst like mye om følelser som logikk iblant. Og følelser skal man slett ikke kimse av; det er tross alt de som har vært selve drivkraften bak hele prosjektet mitt. Uten følelser tror jeg faktisk ikke det ville vært mange igjen av oss som hadde orket å bidra til reproduksjonen av verdens befolkning.

Som barn lekte jeg med dukker. Ikke Barbie eller Sindy, men babydukker. Jeg fikk kyndig hjelp av moren min til å håndtere disse “spedbarna” etter alle kunstens regler. Etter mye øving ble jeg bl.a. ekspert på å vikle dem inn i gammeldagse tøybleier med plastsnipp utenpå som hverken var knyttet for stramt eller slapt. Lite ante jeg da at bleieverden skulle gjennomgå en hel revolusjon innen jeg selv ble mor, men jeg ville nok blitt ganske skuffet over at jeg aldri skulle få ordentlig bruk for de nye ferdighetene mine.

Jeg har senere forstått at andre kvinner har tilbrakt store deler av barndommen med å fantasere om drømmebryllupet sitt. Jeg gjorde meg riktignok opp noen klare formeninger om hvilke av slektningene mine som hadde penest kjole på brudebildene (prinsessevarianten var helt klart å foretrekke), men alle de andre detaljene tenkte jeg overhodet ikke over før jeg plutselig måtte planlegge mitt eget. 

Det jeg imidlertid brukte store deler av barndommen min til å drømme om, var hvor mange barn jeg skulle ha, hva de skulle hete, hva slags barnevogn og vugge jeg skulle ha, hvordan barnerommet skulle innredes, yndlingsgardiner, yndlingstapet, yndlingssengetøy og yndlingsfarger, for ikke å snakke om hva slags klær jeg skulle kle spedbarna og smårollingene mine i. Senere ble jeg mer opptatt av alle mulighetene de skulle få, men det er en litt annen historie.

Det viktigste her er at jeg alltid har sett på meg selv som potensiell mor. Det var bare et spørsmål om tid før jeg kunne innta rollen. Som en god engelsk venninne sa til meg en gang som tenåring: “You’ll be wasted if you don’t have kids!” For henne var jeg nemlig selve reinkarnasjonen av morsfigur.

Jeg har senere skjønt at slett ikke alle mine jevnaldrende har hatt det slik. Snarere tvert om så har mange kommet i en slags eksistensiell krise når de er blitt mødre i 30-årene. Ikke bare pga. alt strevet i seg selv, men fordi det har kommet i konflikt med deres egen selvforståelse. De har rett og slett ikke følt seg komfortable med selve morsrollen og har hatt problemer med å identifisere seg som mor før det har gått en god stund. 

Det er mye mulig at jeg slik sett ligner mest på kvinnene i mors generasjon, selv om jeg aldri har hatt planer om å bli husmor. For husarbeid var jeg like lite interessert i den gang som nå! Med unntak av matlaging da 😉

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg